Når noen har sei

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hysj. Tenk deg følgende: det spilles inn en film i for eksempel Nord-Norge. Bra saker. Gode skuespillere. Manus viser seg å være av en slik karakter at to tilfeldige skuespillere blir bedt om å foreta en scene i en båt som av en eller annen grunn fylles opp med dau fisk.

Regissøren er en glad laks, mens statistene blir valgt ut fra en vilkårlig gjeddevekt. Alt stemmer. Kongekrabbe. Eller som salige Arild Nyquist i sin tid så presist nedtegnet «Så lenge det er ørret, er det håp».

Klart til opptak/stille/action. Det smiles. Det er spenning. Det er lyd. Et er nordlys og varme. Det er filmhistorie som skapes. Skuespillerne har sei kraftig, prima. Kanskje en febrilsk lydmann roper visdomsordene «abbor og mort bit fort/gjedde og laks bit straks».

Så blir filmen vist for primærnasjonens folk og fe.

Deretter kommer stillheten før de famøse bildene dukker opp igjen, både i stillbildeversjoner og som klipp på NRK. Brosme og torsk for et rabalder. Hvordan kan statskanalen gjøre slikt? Hva sier Hans Rossine i pølsa om dette dramaet som utspiller seg for åpen scene?

Kan nasjonen leve med et slikt reoppdrett av gamle scener om igjen? Må ikke Trond Giske være med på nota? Han er som kjent en racer med kleppen eller er han bare en sleip ål?

Eller er det riktig at de involverte samles på hvalen og snakker med samme torsketunge? Er det ikke noen voksne der ute som kan skille mellom hummer og kanari?

Vel. Vi våger ikke å nevne navn på noen av dem som var med i filmen, dette med tanke på det som skjer i Kongo, Wall Street, på Plata og ellers i vår rare verden der Kristin Halvorsen & co nå er en ny og spennende dyreart.

Sosialistene har svelget så mange kameler de siste åra at de snart får egne bur i Kristiansand Dyrepark. Det blir en sensasjon: menneskeskapte dromedarer. En type jagerflydyr med skit på vingan.