Når Norge skal begynne på nytt

Det var ville og uvirkelige meldinger vi våknet opp til i dag. Nå må vi bruke raseriet på riktig måte, skriver Lars Helle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi kommer aldri til å glemme det utrolige døgnet vi har lagt bak oss. Det skal vi heller ikke glemme. Men først skal vi sørge over de døde på Utøya og i Oslo sentrum. Sorgen vil vi ta med oss videre. Og samtidig som vi gjenreiser regjeringskvartalet og AUF bygger organisasjon, skal vi også gjenreise et Norge som må være basert på åpenhet og tillit.
Det er lov å være rasende på det som har skjedd, ja vi skal være rasende. Terroren og massemordet er ikke til å forstå og det er heller ikke grunn til å vise noen som helst forståelse for de brutale handlingene. Som statsminsiteren sa i morges står vi midt i en historie som handler om frykt, blod og død.
Oppi dette er en mann pågrepet. Kanskje var han alene, kanskje står det flere bak. Dette skal vi selvsagt til bunns i. Og vi skal til bunns i det på en måte som gjør at terroren ikke vinner. Det kan bare skje gjennom anstendige rettsprosesser og gjennom en edruelig holdning til hvilket Norge vi vil ha etter 22. juli 2011. Vi skal ikke ha et Norge med nye bevegelsesbegrensinger, flere uniformer og dermed også flere inngrep i livene til alle de av oss som ikke vil forstå terrorens språk. Da vinner terroristene.
Vi vil ha et Norge som er basert på de frihets- og likeverdsverdier som sto så høyt for de ungdommene som var samlet på Utøya og som står så høyt for de fleste andre samfunnsengasjerte mennesker her i landet.
Det er grunn til å rose regjeringsmedlemmene for at de hittil på forbilledlig vis har konsentrert seg om sorgen og dermed unngått en uverdig debatt om skyld, ansvar og milliardbevilgninger. På samme ansvarlige måte har de andre ledende politikerne forholdt seg. Det er slik vi videreutvikler Norge, det er slik vi skal utvikle meninger.
Begivenhetene ute i verden de siste ti årene har allerede utfordret oss på mange av disse områdene. Åpenheten har vært truet og beredskapen skjerpet. Nye politimetoder har grepet inn i uskyldige menneskeres liv i håp om at de skal avdekke skyldige. Men fortsatt har det vært mulig å støte på statsråder på gata. Og Jens Stoltenberg går tur i fjellet med et meget begrenset antall sikkerhetsvakter rundt seg.
Vi må være forberedt på at dette kan forandre seg. Det må likevel være de verdiene fjellvandrer Stoltenberg selv forfekter, som må ligge i bunn når Norge nå skal begynne på nytt.
I noen timer i går følte vi at Norge var okkupert igjen. Det var heldigvis ikke tilfelle. Nå må vi unngå at vi blir okkupert av frykt, slik USA ble etter 11. september 2001. Vi må heller se til Spania og England og hvordan folket i de nasjonene har tatt friheten tilbake etter de forferdelige terroraksjonene i 2004 og 2005.
Det hjelper oss at Norge er et velfungerende land. Det har vi sett det siste døgnet, på hvordan politi, helsepersonell, sivilforsvar og frivillige systematisk har drevet redningsarbeid og etterforskning. Vi har også sett det gjennom politikernes klare og gode rolleforståelse, ikke minst i forhold til politiets rolle. Vi trenger nemlig verken politikere eller andre som leker politi. Som før er det politiet som skal etterforske og forebygge kriminalitet, og domstolene som skal dømme. Vi andre skal påse at de gjør det innenfor gjeldende retningslinjer.
Vi har også sett at Norge kan ledes uten kontorer og vi vet at de ødelagte kontorene, fasadene og bygningene snart vil være gjenreist.
Det vi ikke vet, er hvor ødelagt folk er blitt på sjel og sinn etter å ha blitt berørt av de utålelige hendelsene. Og vi vet ikke hvordan vi skal klare oss uten de over 80 tapre menneskene som sto klare til å gjøre en innsats for samfunnet i mange år framover.
Dette er skader som ikke kan repareres med sement, murstein og maling. Dette er skadene vi alle har et ansvar for å håndtere nå. Og dette skader som gjør oss så fortvilte, sinte og sorgfulle.