Når omsorgen svikter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når en gammel dame dør uten at noen oppdager det før namsmannen kommer for å ta pant for husleia, forteller det noe vesentlig om det samfunnet vi lever i. Det gir også innblikk i den politikken som ligger til grunn for omsorgen for eldre og hjelpetrengende. Selv et menneske som ønsker å leve i fred og som ikke ber om hjelp, bør ha rett til omsorg når behov endrer seg, slik at man f.eks. kan få en verdig utgang på livet.

Problemet er at systemene ikke tar utgangspunkt i omsorg, men i økonomi. Gårdeierne er opptatt av å få inn husleia, og når den ikke blir betalt, er det ikke noe medmenneske som begynner å tenke alternativ til inkasso. Men det går an å ringe vaktmesteren før namsmannen, som politiavdelingssjef Finn Abrahamsen sier til Dagbladet. Posten stopper leveringen når postkassa er stappfull, heller ikke der spør man hvorfor posten blir liggende. Og selv trygdeetaten reagerer ikke om trygda ikke blir hentet på sju måneder. De antar åpenbart at det er mer naturlig at en 86-åring har flyttet enn at hun er død.

Slik er systemene i «verdens rikeste land», og ingen kan egentlig lastes for at en gammel dame blir liggende død i mer enn et halvt år. Da må vi bare resignere og si at folk må bli flinkere til å bry seg. Samtidig med at kvinnens skjebne ble kjent, gikk den snart 100 år gamle Ap-lederen Haakon Lie ut i VG og reiste spørsmålet om omsorgen for hjelpetrengende eldre er god nok når hjemmehjelperne har så trange tidsrammer for arbeidet at de ikke har tid til å snakke med klientene. Kommunalminister Erna Solberg sa til avisa at hjemmehjelperne ikke har ansvar for omsorgen. Med andre ord: De skal ikke bry seg, men vaske.

Dette er dessverre en naturlig følge av den markedslogikken som den sittende regjering legger til grunn for velferdstjenestene. Da blir det gjerne slik at «noen andre» må ta ansvar for medmenneskelighet og omsorg. I de fleste tilfeller vil det utvilsomt også finnes nære pårørende som kan gi den varme og omtanke som gamle og hjelpetrengende skal ha. Men i noen tilfeller er det ikke noe velfungerende nettverk å stole på. Da må den offentlige omsorgstjenesten være så fleksibel at den kan tilpasses behovene etter hvert som de oppstår. Det er behov for et kvalitetsprogram for omsorgssektoren.