Når pappa er rik

Vi har fått en ny ærbødighet overfor de rike. Den handler om drømmer som aldri vil bli realisert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR FEM ÅR siden sto Stein Erik Hagen på prekestolen i Vålerenga kirke og talte om grådighetskulturen i Norge. Sist fredag meldte VG at den tidligere tempelrenseren og hans familie på to år har tatt ut over to milliarder kroner fra familieselskapet uten å betale en krone i skatt. Av slikt kan man koke mye forargelse. Men i stedet for å rette en dirrende pekefinger i retning Hagen kan vi snu den dit den hører hjemme: mot våre politikere. Som skatteprofessor Ole Gjems-Onstad sier det: «Skattereformen fungerer slik at de som har mye fra før, får mer.» Tidligere har samme professor uttalt at politikerne må si det som det er, dvs. at de rike alltid vil slippe å betale like mye i skatt som vanlige folk.

NULLSKATTEYTER var tidligere et skjellsord, et folkelig stempel på den som ikke bidro til fellesskapet. Men det fungerte også som en politisk lynavleder fordi begrepet tok oppmerksomheten vekk fra viktigere svakheter i skattesystemet. Du hører sjelden en politiker forklare hvorfor de virkelig rike aldri behøver å betale mer enn 28 prosent i skatt, mens lønnstakere kan flås for inntil 55 prosent. Eller hvorfor de superrike kan unngå arveavgift på kjempebeløp, mens vanlige arvere betaler full pott. Årsaken til dette er - grovt sett - at kapital og kapitalinntekter har et særskilt skattevern. Norge styres etter det omvendte Robin Hood-prinsippet: Staten tar en beskjeden andel fra de rike, litt mer fra de fattige og mest fra dem med midlere og høye lønnsinntekter.

KLASSESKATTEN - for den er ikke noe annet - begrunnes med internasjonal konkurranse om kapitalen. Teorien er at kapitalen, så lenge den kan flyte fritt, alltid vil ende der skatten er lavest. Likevel er skattenivå bare en av flere faktorer når kapitalen skal danse. Det handler også om arbeidskraftens pris og kunnskapsnivå, politisk stabilitet, offentlige støtteordninger og velferd som avlaster kapitaleiernes risiko. Verdiskapning er altså noe langt mer enn den klassiske formelen arbeid + kapital.

DEN VESTLIGE verdens voldsomme produktivkrefter har sine røtter i to frigjørende tanker: den liberale ideen om frihet og like rettigheter, og den sosialistiske ideen om like muligheter. Det er denne kombinasjonen som bringer fram talentene og gir dem muligheter - uansett familiebakgrunn eller etnisk opprinnelse. Et godt offentlig skoleverk, skarpe universitetets- og forskningsmiljøer og gode velferdsordninger gir mye til individet, men minst like mye til næringslivet og dets eiere. Særlig i et lite land som Norge må vi dyrke bredden for å få fram nok talenter, og underveis heises vi alle noen hakk.

MILLIONÆRENE blir mugne når de hører ordet likhet. Det avfeies med at her hjemme er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften. Men det er ikke ulikhet i rikdom som får folk til å reise bust. Vi har akseptert det i tusen år. Det er når rikdommen truer rettferdigheten at det ennå kan høres harme. Altså når kapitalen får økonomiske fordeler og innflytelse som ikke harmonerer med vår forståelse av rett og galt. Men selv denne refleksen er svekket. Før skjulte overklassen sin luksus og sin livsstil - i dag gjelder det å vise den fram. Og vi tar imot med beundring. Aldri har så mange drømt om så mye som de aldri kommer til å få.

VI TRENGER de rike og vellykkede. Eller rettere sagt: Vi trenger mennesker som er skapende, som finner et nytt marked eller endrer et gammelt gjennom nye grep. Vi trenger drivkrefter som organiserer arbeid og kapital på en effektiv måte, eller som overvinner kløften mellom fagkunnskap og kommersielt potensial. Framfor alt trenger vi gründere og pengefolk som har bevart visjonen og viljen til å ta risiko. Det vi ikke trenger, er et samfunn som svekker de like mulighetene.

DA JEG VOKSTE opp i Bærum, hadde silkerampen et standardsvar når de ble tatt i lovens grenseland: «Pappa er rik!» Underforstått: Det gjelder andre regler for oss. Det bringer tankene til den berømmelige, men kanskje mytiske, diskusjonen mellom de amerikanske forfatterne F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway. De to drøftet ulikheter, og Fitzgerald sa: «De rike er annerledes enn deg og meg.» Hemingway svarte: «Ja, de har flere penger.»