Når pesten slår til

Ei boligblokk i Hongkong er isolert, og over hele verden advares det mot visse reisemål. En ny epidemi rammer oss.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I BOKA «EPIDEMIER» forteller professor Jan Brøgger at Roma i år 165 ble angrepet av en nådeløs epidemi som var brakt til byen av de romerske legionene etter at de hadde vært på rov i Mesopotamia. Hvilket apropos til dagens helsemeldinger: Et nytt farlig smittsomt og meget mystisk virus er i ferd med å spre seg med lynets hastighet. I middelalderen ville man vel ha spurt seg om det var en sammenheng mellom krigen i Irak og denne nye pesten. Det kunne være et varsel fra Gud om moralsk forfall. I dag varsles verden av Gro Harlem Brundtland, Verdens helseorganisasjons generaldirektør. Hun advarte for vel en måned siden mot sykdommen som har fått navnet SARS. Men inntil videre er det hele et mysterium for verdensorganisasjonens virologer.

NETTOPP EN SLIK SITUASJON er egnet til å spre frykt. Det er som med terroren: Vi vet ikke når den neste flykapreren slår til eller hvor. Derfor følges terroranslagene av nedgang i turisttrafikk og annen reisevirksomhet. SARS kan bli den endelige spikeren i flyselskapers kiste. Hoteller stenges og selveste Rolling Stones avlyser konserter i Asia. Epidemiene følger menneskelig kontakt. Det var da handel og samferdsel tok seg opp i middelalderen at de store pestepidemiene hjemsøkte Europa. De spredte seg fra havneby til havneby. I løpet av noen hundreår døde 50 millioner mennesker, og selv i en utkant av verden som Norge, har man beregnet at befolkningen ved begynnelsen av 1500-tallet var en drøy tredjedel av det den hadde vært før 1350.

I MANGEL AV effektiv sykdomsbekjempelse tydde man også den gangen til isolasjon. Den første kjente sykdomskarantenen i historien ble innført i Venezia. Reisende fra østlige land måtte tilbringe 40 dager og 40 netter i isolasjon før de fikk slippe inn i byen. I sin nye bok «Historien om Europa» forteller Karsten Alnæs at byrådet i Barcelona vedtok et regelverk om helsetiltak mot epidemier i 1337. I tilfelle smitte brøt ut i en by i nærheten, skulle nyheten om dette publiseres så raskt som mulig. I så henseende kan man si at dagens helsemyndigheter har fulgt Barcelona-påbudet:

Den første pasienten fikk påvist SARS i februar, etter at sykdommen sannsynligvis oppsto i Guangdong-provinsen i Kina, nær Hongkong, tidligere på vinteren. Sykdommen er allerede diagnostisert i 15 land, det siste er Belgia. Mistanke har rammet norske pasienter. Og isolasjon er foreløpig det beste middelet man har for å hindre spredning.

SOM ALLTID NÅR epidemier truer, er nemlig heller ikke SARS primært et spørsmål om resept, men om politikk. Leger er nok kompetente når det gjelder å finne ut hva slags smitte det er snakk om og hva de etter hvert kan utvikle for å behandle den. Men det grunnleggende spørsmålet gjelder forholdet mellom individuell frihet og sosial kontroll.

Hva har du lov til å gjøre personlig når det har store konsekvenser for omgivelsene? Det er fare for at jo lenger man venter, desto større blir utfordringene mot de liberale verdiholdningene. Pave Clemens VIs livlege, Guy de Chauliac, plasserte Hans Hellighet mellom to flammende bål. Det reduserte antallet audienser, og dermed smittefaren. I dag vet vi bedre, men ifølge professor Brøgger var den middelalderske smitteteorien om at en gassformet ureinhet i lufta framkalte epidemiske sykdommer, gjeldende så seint som da Ullevål sykehus ble bygd i slutten av 1800-tallet. Derfor har bygningene store vinduer for lufting og brede grasplener som skulle forhindre smitten i å spre seg.

PEST, TUBERKULOSE og andre epidemiske sykdommer har spredt frykt og angst gjennom århundrene. Der bomber faller, er nok redselens årsak konkret og nærværende, men frykten for de usynlige farene kan være like lammende. Albert Camus har gitt dette litterær beskrivelse i romanen «Pesten»: «Fra det øyeblikk kan man si at pesten angikk oss alle sammen. Til tross for den overraskelse og uro som de alminnelige hendelsene hadde vakt, hadde våre medborgere inntil da levd sitt daglige liv som før, såvidt mulig. Og slik ville det uten tvil ha fortsatt. Men da byens porter var blitt lukket, oppdaget alle, beretteren også, at de befant seg i samme båt og at en måtte innrette seg deretter.» For det er det skumle med dødelige epidemier: Ingen går fri, selv om sykdommen bare rammer et fåtall. Om ikke før, så oppdager vi det når byporten blir stengt - eller når vi ikke lenger fritt får reise dit vi vil.