Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Når politiet ikke griper inn

Får politiet så mange nødrop fra kvinner at de ikke har kapasitet til å rykke ut for å sjekke om trusler er reelle? Eller prioriteres fortsatt biljakt høyere enn familievold?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En tobarnsmamma fortalte meg i 1994 hvordan hun noen år tidligere ble tatt i mot på lensmannskontoret etter at mannen hennes hadde truet med å drepe henne og døtrene. Anmeldelsen skulle ettersendes for undertegning til Krisesenteret, dit hun hadde flyktet. Den kom aldri, trass i gjentatte purringer. Mannen ble ikke innkalt til avhør. I stedet ble kvinnen konfrontert med detaljer fra anmeldelsen av hans nærmeste, lekket fra politiet. Lensmannsbetjenten som tok i mot anmeldelsen kontaktet venninnen til den drapstruete og uttrykte forferdelse over at de ville mannen så vondt. Og at han var så lei hysteriske kvinnfolk.

EN HØSTDAG GJORDE pappaen alvor av truslene. For åpen telefonlinje til en kamerat, som forsøkte å forhindre tragedien, drepte han yngstedatteren med hagle mens hun satt på stuegolvet og så på TV. Før politiet tok seg inn i boligen, hadde mannen også tatt sitt eget liv.

I årene etterpå fikk moren kontakt med flere kvinner som hadde mistet barn på samme måten. De kunne fortelle nesten identiske historier om ikke å bli tatt på alvor av politiet.

Og nå: Gjentakelsens forbannelse.

Hvorfor er det slik?

- Vi rakk ikke å avhøre mannen om de anmeldte forholdene. Vi registrerer et titalls, kanskje hundretalls, trusler i løpet av et år, forklarer fungerende politimester Bjørgulv Rygnestad i Vest Agder politidistrikt til Dagbladet i går.

RYGNESTAD FANT INTET kritikkverdig i at politiet unnlot å foreta seg noe overfor den 32-årige pappaen i Kvinesdal som 5.juli drepte sin to år gamle datter og seg selv. Fire uker tidligere hadde barnets mor anmeldt ham for trusler og sjikane. Da mor og hennes familie i dagene før drapet pånytt kontaktet politiet av bekymring for toåringens sikkerhet, ble saken sendt videre til barnevernet. Mens politiet konsentrerte seg om andre oppgaver.

«Når meldingen går om et ran, er avdelingen tømt på et øyeblikk. Alle ønsker å bli med på utrykningen. Når en kvinne møter opp for å anmelde ektemannen sin, forsøker alle å unngå saken. Den uheldige som må ta imot anmeldelsen, klarer sjelden å skjule skepsisen sin.»

Utsagnet stammer fra polititjenestemenns beskrivelse av holdningen til familievold. Samtidig som de presiserer at det ikke eksisterer en uoffisiell policy om at slike saker ikke skal prioriteres. Vegringen oppstår fordi det er vanskelig å gripe inn. Eller som en erfaren politimann sier:

- Det verste er ubehaget med å tråkke inn i stua til folk, inn til den kanskje mest intime delen av privatlivet deres.

Lettere blir det ikke når politi- og lensmenn i lokalmiljøet stilles overfor anmeldelser mot familiefedre som er bekjente eller nære kamerater.

POLITIETS INNSATS

mot familievold bærer preg av historien og samfunnet syn på privatlivets fred: Fram til 1986 fantes det ikke lovhjemmel for å reise offentlig påtale i kvinnemishandlingssaker. Lovendringen kom som et resultat av en banebrytende undersøkelse av hvorfor så mange anmeldelser for kvinnevold ble henlagt av politiet. Politiinspektør Anne Marie Aslaksrud og forsker Kåre Bødal fant ut at tre av fire mishandlingsanmeldelser ble henlagt. I de fleste av tilfellene fordi kvinnene trakk anmeldelsen av frykt for represalier, fordi politiet ventet med å gjøre noe.

LOVEN AV 26.februar 1986 flytter ansvaret fra kvinnen og pålegger politiet å gå videre med saker det får kjenneskap til om vold og trusler i den private sfære.

De siste årene har justismyndighetene forsøkt å gi barn og mødre sterkere beskyttelse i familievoldsaker.

  • Det nye tilbudet om voldsalarmer for drapstruede kvinner ser ut til å virke forebyggende. En stille nødmelding direkte til politiet utløses ved et enkelt trykk.
  • Loven om besøksforbud ble innført i 1995. Den innebærer at politiet kan innbringe for eksempel en eks-ektemann dersom han opptrer truende i nærheten av bostedet til sin tidligere familie.

Samtidig er det viktig å huske på at et samfunn ikke kan detaljregulere seg bort fra alle problemer. Utredninger og lovendringer koster tid og penger.

Men holdninger er gratis.

Det må være erkjennelsen etter drapet på ungjenta Linn Charlotte i Meløy og toåringen i Kvinesdal.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladet og forfatter av boka «Hysteriske kvinnfolk. Når kvinner anmelder vold.»

BYGD I SORG: Meløy flagget på halv stang da Linn Charlott Nesblom ble begravet.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media