Når politikken kneler

De politiske organisasjonene er så svekket at de knapt klarer å håndtere endring og krise, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOM POLITISK fenomen er Valla-saken noe mer enn et oppgjør mellom høyre og venstre, eller mellom svart og hvitt. På sitt særegne vis er konflikten tredimensjonal fordi den også speiler en indre krise i politikkens organisering. Alle som deltar i debatten utpeker overgripere og ofre på løpende bånd, men de fleste overser at saken også er en melding om et system i krise. LO’s egne organer var så lammet at konflikten ble oversendt utenforstående jurister i en kvasidomstol. I partiene har ledernes krav på større autoritet og klarere markedsretting av politikken, medført en svekkelse av levende politiske prosesser. Prisen er svakere evne til å utvikle ny politikk og økt fare for krise når konfliktene oppstår.

MER ENN NOE annet er Valla-saken et eksempel på hva som skjer når skillet mellom politikk og juss viskes ut. Tradisjonelt har utøvelse av politikk vært en sektor utenfor juristenes og domstolenes virkeområde. Partier og interesseorganisasjoner skal befinne seg utenfor statsmaktens kontroll og ha en betydelig grad av selvjustis. I politikken har aktørene ingen rettssikkerhet i tradisjonell forstand. En partileder som feiler kan ikke påberope seg oppsigelsesvern. Omvendt bør det også være minimalt med politikk i domstolenes tenke- og handlemåte. I tilfellet Valla kollapset denne tradisjonen med et brak. De tillitsvalgte ble formalister og juristene politiske aktører.

VALGET AV metode for å løse konflikten i LO er på ingen måte enestående. Bruken av granskingsutvalg er voksende på en rekke områder innenfor politikk og forvaltning. Dette har sammenheng med en markant rettsliggjøring av politikk og samfunn, slik det bl.a. ble pekt på i hovedrapporten fra Maktutredningen. Det innebærer et nytt bytteforhold mellom juss og politikk. Politikken blir stadig mer rettsliggjort mens jussen i økende grad politiseres, bl.a. gjennom tildeling av nye oppgaver. Stadig større områder og flere detaljer i samfunnslivet blir regulert av lover og direktiver. Det medfører at domstolene og andre rettslige institusjoner øker sin beslutningskompetanse på bekostning av politiske og administrative organer. Tendensen forsterkes av at gruppeinteresser i økende grad formuleres som rettskrav.

VALLA-SAKEN viser hvordan en flytende overgang mellom politikk og rettsmidler kan virke tilslørende. Her ble det intet skille mellom sakens to hovedkomponenter: Den arbeidsrettslige (Yssen-saken) og den politiske (LO-lederens politiske lederstil). Kanskje var det uunngåelig at alt ble blandet i samme kar. Partiene eller organisasjoner som LO viker i dag tilbake for å bruke politiske oppgjørsformer som tidligere var vanlige og akseptert. Før var det mulig å halshogge politikere eller deres ambisjoner bak bøttekottets lukkede dør. Det hendte til og med at oppgjøret ble tatt i åpent lende, f.eks. fra landsmøtets talerstol. I den nye tid – hvor medieregi ofte synes viktigere enn politisk strategi – er alt blitt mer komplekst.

NÅR POLITIKKEN blir konfliktsky er det grunn til å rope varsko. Stadig oftere ser vi akkurat det. Partiene er så travelt opptatt med å pusse fasaden at de forviser konflikter og utvikling av ny politikk til kjelleren. Ledernes hat/kjærlighetsforhold til mediene skaper behov for sterk kontroll og utvikler samtidig redsel og mistenksomhet når det gjelder mulige lekkasjer. I en slik stemning tvinges enhver form for opposisjon med klør inn i et skyggelandskap hvor politiske trekk uvegerlig må handle om posisjoner og personer. Mangelen på naturlige og åpne politiske prosesser fører til at trykket nedenfra til slutt må sprenge seg opp i friluft. Derfor ser vi så ofte at skifte av ledere eller lansering av ny politikk framstår som kriser og koldtbord for mediene. Valla-saken er selve kroneksemplet på hvordan politikk kan utvikles gjennom en slik gjæringsprosess.

I FOLKESTYRET skal politikk være den fremste og fornemste av alle virksomheter. Politikerne skal ikke knele for andres makt, men samtidig være bevisst grensene for sin egen. Nå synes de politiske institusjonene og organisasjonene å være i sakte forvitring, mens andre – særlig den økonomiske makten – får økende innflytelse. Det meste av gjeldende politiske arbeidsformer og ritualer er mer enn hundre år gamle, et ekko fra telegrafens og dampskipets tidsalder. Valla-saken er et nytt eksempel på behovet for å utvikle nye politiske metoder og prosesser. Politikk er altfor viktig til å bli overlatt til advokater, generaler, byråsjefer eller journalister.