Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Når rett er galt

Kvinneperspektivet skal ha en sentral plass i politikken. Men er det en verdi hevet over alle andre?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KVINNENE i Arbeiderpartiet har foreslått at det innføres 50 prosent kjønnskvotering i alle partiorganer, og får trolig gjennomslag for det. Samtidig reises det krav om at en eventuell ny rød-grønn regjering også må omfattes av samme regel. Enkelte i partiet mener dette er bra, men utilstrekkelig. Derfor foreslår Torunn Skottevik, kvinnepolitisk leder i Akershus Ap, at regelen om 50 prosent kvotering også må gjelde politiske utvalg i kommuner og fylker. Hun ønsker også en sentralstyrt kvotenominasjon foran stortingsvalg, og antyder at dette bør lovfestes.

FLERE KVINNELIGE politikere, blant dem Kristin Halvorsen, advarer mot å regelfeste 50 prosent kvinneandel f.eks. i en regjering. I det hele tatt er det grunn til å tro at de mer ytterliggående forslagene til kvotering ikke vil få gjennomslag. Likevel bør tida være inne til at vi får en debatt om kvinneperspektiv og kvinnerettigheter i politikk og annet samfunnsliv. De krav som nå reises, berører nemlig helt sentrale prinsipper som skillet mellom det statlige og det frivillige og de politiske verdienes rangordning.

NÅR VI EN gang gjør opp regnskap for forrige århundre, vil kvinnenes frigjøring framstå som den viktigste og mest varige samfunnsendringen. Prosjektet er på ingen måte fullført. Bevisene for det er like tallrike og godt spredt som bjørkepollen om våren. I det politiske liv ser vi f.eks. at kvinneandelen på Stortinget ved siste valg sank fra 39 prosent til 36. Næringslivet styres og eies av herrer i dress, og i familiene er oppgavene ulikt fordelt. Oppgavene står i kø på alle frontavsnitt.

I EN SLIK situasjon er det fristende å velge den korteste veien mellom to punkter: lovgivning. Argumentene for det synes dessuten å hvile på sikker historisk grunn. Viktige reformer som stemmerett, arverett og selvbestemt abort ble gjennomført lovveien. Slike rettigheter skiller seg likevel grunnleggende fra kvotering. De var - og er - allmenne eller individuelle. Politisk var reformenes formål å sikre kvinner likeverd og like rettigheter. Altså en plass som likestilte deltakere i samfunnet, ikke som gruppe. Politisk gruppedannelse og kollektiv innflytelse tilhører samfunnets frivillige sektor, dvs. den kraft som kan mobiliseres i partier, interesseorganisasjoner og andre frivillige sammenslutninger.

LOVPÅLAGT kvotering til folkevalgte organer vil bryte ned skillet mellom statsmaktens styrende hånd og den frie rett til å påvirke dens bevegelser. Politikken kan ikke være fri hvis partier og andre sammenslutninger må organiseres etter offentlige retningslinjer, uansett hvor velmente disse er. En lik fordeling mellom kvinner og menn i politiske verv må altså oppnås gjennom partienes egne tiltak. Det er ikke noe uoppnåelig mål. Partiene er medlemsorganisasjoner, hvor vilje og mobilisering fremdeles kan endre politisk linje og sammensetningen av tillitsvalgte.

MANGE VIL MENE at det har liten hensikt å piske prinsipper når hensikten eller gruppeformålet er positivt ladet. En ting er at politikken må være et fristed også for dem som ikke sympatiserer med tidas tendenser og vedtatte sannheter. Vi må ha rom til dem som synger skjærende falskt. Tar vi vekk bredde og frivillighet, fjerner vi også politikken fra politikken. Da reduseres den til byråkrati og tvilsomt sosialt ingeniørarbeid.

KVINNENES rettigheter som likeverdige og likestilte deltakere i samfunnet er altså en universell rettighet. Kvinnesak som interessepolitikk kan ikke ha samme status. Selvfølgelig er det legitimt - svært ofte påkrevd - å arbeide for kvinners interesser i saker som gjelder pensjoner, barnefordeling, jobbmuligheter, styrerepresentasjon osv. Men i politikken finnes også andre dreiemomenter: Klasse, alder, etnisk bakgrunn, utdannelse, sentrum/periferi o.l. Kvinners interessepolitikk kan ikke uten videre heves over andre prioriteringer og motsetninger i fellesskapet. Kvinnepolitikk er ikke automatisk den høyeste form for politikk.

TILHENGERE av radikale eller offentlige kvoteringsløsninger argumenterer ofte med at slike tiltak vil øke interessen for politikk og samfunnsdeltakelse. Det tror jeg ikke på. Tvert imot kan det påskynde utviklingen av en politisk klasse hvor verv profesjonaliseres og ensrettes. Kvinners frigjøring må fremdeles være deres eget verk, ikke et lovverk.