Når retten abdiserer

Høyesterett ville ikke behandle en sak som også EFTA-domstolen ville ta opp. Det kunne ha vært et bidrag til rettslig og politisk klargjøring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGE BLIR politisk og rettslig stadig sterkere integrert i det internasjonale samfunn. Organer utenfor landet vårt vedtar lover og forordninger som også gjelder norske borgere. Norske domstoler må legge til grunn lover og bestemmelser som er fattet uavhengig av våre folkevalgte organer når de dømmer. Høyesterett er ikke lenger vår øverste domstol i viktige spørsmål. Internasjonale domstolers kjennelser og dommer er blitt rettskilder for norske domstoler. Men hvilke politiske og rettslige problemer reiser denne utviklingen, hva betyr det for demokratiet vårt? Maktutredningen berørte disse spørsmålene, men den offentlige debatten har i liten grad beskjeftiget seg med dem. Demokratiproblemet sto rett nok sentralt under EU-debatten i 1994, men utviklingen skjer videre både innenfor og utenfor rammene av EØS, uten at politikerne eller den offentlige opinion later til å være opptatt av det. Statsråder i den rød-grønne regjeringen snakker om muligheten for veto mot EU-direktiver de ikke liker. Men vi vet lite om hva vetoet er verd.

DETTE ER BAKTEPPET for den beslutningen Høyesterett nylig fattet om å utsette sin egen behandling av lotteriloven. Det er en beslutning som trolig er en av de prinsipielt mest vidtgående på år og dag. Retten besluttet i oktober å fremme saken i plenum og meget raskt, ved at det ble avsatt to uker fra den 24. januar 2006. Men rettens kjæremålsutvalg avgjorde i forrige uke med to mot en stemme at den likevel skal utsettes til EFTA-domstolen har behandlet saken. Med andre ord: Norges Høyesterett vil ikke ta standpunkt til om loven er i samsvar med våre forpliktelser som medlem av EØS før etter at den internasjonale domstolen har sagt sitt. Selv om kjæremålsutvalget består av bare tre dommere, er det grunn til å tro at kjennelsen er representativ. Ifølge kjennelsen søkte utvalget råd blant sine kolleger. Det ble ført uformelle samtaler mellom dommerne ved formiddagsteen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG MÅ SI AT jeg gledet meg til plenumsbehandlingen. Det er fart og futt over det når hele domstolen setter seg til doms over en politisk beslutning. Da er det alvor. Retten finner nok noe å gjøre de to ukene som nå blir ledige, men for oss som er opptatt av rett og politikk, ble kjæremålet en nedtur. Men saken reiser også spørsmålet om makt og rett i en ny internasjonal statsorden. Hvordan skal norske nasjonale statlige organer forholde seg når det oppstår konflikt mellom norske interesser og de forpliktelser Norge har påtatt seg som medlem av f.eks. EØS? I dette perspektivet handler ikke denne saken bare om Høyesteretts rolle, men også de andre statsorganenes. Derfor ser jeg kjennelsen som et signal om norsk svakhet i møtet med overnasjonal rett og domstoler.

VÅRT STYRESETT er under rask endring. Det nytter ikke å lese Grunnloven for å finne ut av dette. Noen mener at situasjonen krever en ny grunnlov som tar opp i seg de endringene som er skjedd. Jeg tror ikke det er noen løsning. Grunnlover skal jo være vage, som Napoleon sa, og britene har til alle tider til og med greid seg uten. Men både hastigheten og omfanget av endringene stiller krav til det politiske systemet som må ha et mest mulig presist uttrykk for hvordan situasjonen er. Slik det er nå, overlates dette til statsviterne. Politikerne er livredde for diskusjonen fordi den er politisk brysom. Og juristene er i ferd med å redusere statsretten til et 10-poengsemne i studiet. Under feiringen av 1905-jubileet har vi sett hvordan datidas ledende politikere og statsrettslærde jurister hadde et sikkert tak om de statsrettslige spørsmålene som unionen reiste. Den innsikten var avgjørende for den løsning som til slutt ble valgt da unionen ble oppløst. Slik sett er statsretten et barn av forfatnings- og unionskampen på 1800-tallet. De ledende akademiske jurister skrev bindsterkt om statsretten, og så seint som i 1930-åra skrev Frede Castberg sitt tobindsverk. I 1945 laget Johs. Andenæs sin folkeutgave i ett bind. Men der stanser tradisjonen. Nå kommer Andenæs jevnlig i revidert utgave, men jusstudentene vil helst bare ha sammendrag.

DETTE ER ET paradoks. For jo mer involvert landet blir i internasjonale ordninger, desto større blir også de statsrettslige utfordringene. Det handler om kompliserte og krevende spørsmål som bare kan bli behandlet med innsikt gjennom en åpen og opplyst debatt. En plenumsbehandling av lotterimonopolsaken kunne ha blitt et bidrag til en sånn debatt. Høyesterett har nettopp fått sin historie, og den kan retten være stolt av. Det kunne ha blitt en stolt fortsettelse om retten på Norges vegne hadde gitt sitt syn til kjenne før domstolen ute i Europa sier sitt.