Når Sharon blir som Göring

Det er et tidsskifte i norsk Israel-debatt. Prominente samfunnsdebattanter går nå ut og sammenlikner Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza med tyskernes okkupasjon av Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«For jeg kjenner igjen maktspråket ovenfra, når Israel krever at Palestina skal holde fred og finne seg i sin skjebne. Vi holdt ikke fred vi heller, og innbryteren satte fyr på Telavåg, som byene brenner i Gaza. Den dagen palestinerne finner seg i sin skjebne, er de utslettet som folk.»

HAN LA IKKE FINGRENE imellom, Dagbladets Arne Skouen, i en artikkel her i avisa i midten av desember. Den gamle mostandsmannen fra okkupasjonstida har alltid hatt sterke sympatier for Israel, men etter at Elie Wiesel i forbindelse med fredsprisjubileet i Oslo uttalte at Yassir Arafat ikke fortjente fredsprisen, syntes Skouen det fikk være nok. I ovennevnte artikkel mener han at Israels statsminister Ariel Sharon bør stilles for retten for massakrene i Sabra og Shatila i Beirut i 1982.

Om Sharon sier Skouen videre:

«Han snakker dessuten et kroppsspråk som minner uhyggelig om Hermann Göring.»

I gårsdagens utgave av Dagsavisen skriver Olav Terje Bergo, redaktør i Bergensavisen:

«Likheten mellom Sharon-regimets og nazistene i mellomkrigstidens Tysklands propaganda er iøyenfallende, for dem som vil se. Både Sharons og Hitlers regime fant en svak og forsvarsløs folkegruppe og utropte dem til skyldige i landets problemer.»

DET Å TREKKE PARALLELLER mellom tysk og israelsk okkupasjon har stort sett vært tabu her i landet, som det også har vært mange andre steder. Som mangeårig reporter med Midtøsten som spesialområde, har jeg selv aldri brukt en slik sammenlikning. Det har heller ikke de fleste av mine kolleger, i respekt for de seks milloner jøder som ble myrdet i Hitlers konsentrasjonsleire. Men det har vært et tankekors at israelerne sjøl har kunnet kalle hverandre både nazister og gestapister i en opphetet politisk debatt. Hadde vi andre sagt noe liknende, ville vi med engang blitt beskyldt for å være antisemitter.

TO HØYERE NORSKE OFFISERER fikk deler av karrieren sin ødelagt etter å ha gått hardt ut mot israelernes framferd i Sør-Libanon. Daværende oberst Jan Erik Karlsen var norsk bataljon ssjef i UNIFIL på slutten av 80-tallet og opplevde at israelerne deporterte to libanesiske familier fra landsbyen Ebel es-Saqi, der han hadde hovedkvarter. Ganske så frustert og rasende uttalte han kort tid etter at deportasjonene minnet ham om tyskernes framferd i Norge under 2. verdenskrig. Det skulle han ikke ha gjort. Israelske myndigheter raste og Karlsens karriere her hjemme fikk seg et skudd for baugen for noen år. Bedre gikk det ikke med daværende oberst og norsk kontingentsjef i UNIFIL, Kjell Narve Ludvigsen, som i et avisintervju på begynnelsen av 90-tallet sammenliknet den libanesiske Hizbollah-militsen med den norske motstandsbevegelsen Milorg fra 2. verdenskrig. Nok en gang kokte det over i israelske regjeringskontorer, og norske diplomater måtte ut for å slukke branner.

Ingen skal fortelle meg at Karlsen eller Ludvigsen var antisemitter. De var bare så forbannet over å se den israelske okkupasjonen i Libanon på nært hold.

DET HAR GÅTT MANGE ÅR siden de to norske offiserene sa sin m ening, og Midtøsten-debatten er blitt langt mer nyansert siden den tid. Det er kanskje derfor norske debattanter tar bladet fra munnen i dag. Professor og voldsforsker Edvard Vogt tar et oppgjør med seg selv i en kronikk i Dagbladet 18. desember.

«Det er på tide at jeg ser sannheten i øynene: Jeg er en terrorist, og mine forbrytelser er ikke foreldet», skriver Vogt og minner Dagblad-leserne på at han under krigen blant annet var Milorg-sabotør. Så bruker han storslegga:

«Vi ble bare okkupert i noen få år, og vi ble ikke utsatt for nedslaktinger av hele landsbybefolkninger som i Deir Yassin - eller i Quibya, utført av Ariel Sharon med Ben-Gurions godkjennelse. Vi ble heller ikke kolonisert av tyske bosettere. Jeg og andre terrorister måtte til slutt flykte til Sverige, slik palestinerne har flyktet til Libanon, men tyske generaler klarte ikke, som Ariel Sharon i Sabra og Shatila å slakte oss ned i våre flyktningeleirer.»

DEN ØKTE KRITIKKEN mot Israels okkupasjonspolitikk på Vestbredden og i Gaz a, er ikke bare et norsk fenomen.

Tidligere redaktør Herbert Pundik i den danske avisa Politiken er selv jøde og har forsvart Israel i spaltene mange ganger. Forrige lørdag skrev han om dobbeltmoralen i forbindelse med jakten på Osama bin Laden og avla også Israel et besøk.

«Terror skal bekjempes. Palestinske selvmordere, som angriper mål i Israel, er terrorister. Men ikke enhver aksjon mot en okkupasjonsmakt faller inn under terrorparagrafen.»

«Hvis en okkupert nasjon ikke skal kunne skyte på okkupasjonsmaktens soldater, hva kan den da gjøre? Vente på at okkupantene frivillig trekker seg tilbake? spør Pundik.

Det er dessverre et faktum at undertrykte mennesker ofte overtar undertrykkernes rolle når de får muligheten til det. Jeg har mange ganger spurt meg selv om hvorfor israelske okkupasjonssoldater opptrer så brutalt, når deres egne foreldre og besteforeldre opplevde nazi-tyskernes herjinger. I følge psykologer er ikke det noe uvanlig fenomen, og det er også universelt.

I de palestinske selvst yreområdene opptrer palestinske fangevoktere ofte med stor brutalitet, mot palestinske arrestanter. De som er mest brutale, er ofte de som selv har følt israelsk brutalitet på kroppen, i israelske fengsler.

Artikkelforfatteren er utenriksmedarbeider i Dagbladets samfunnsavdeling.