HVA ER DET SOM FÅR mediene til å gå aldeles i spinn ved Michael Jacksons død? Som får dem til å skrive, spille, snakke, rope, skrikeog gråte som om dette skulle være årets storhending, en knusende viktig begivenhet — større enn forfølgelsene i Iran, mer betydningsfull enn presidentbesøket i Moskva, mer avgjørende enn Uigur-opprøret i Kina?

Ja hva er det egentlig som skjer når en stjerne bæres til graven idet «hele verden» står gråtende langs veien?

Jeg snakker ikke nå om vår naturlige interesse for saken. Det er klart  i alle vil følge med og se hva som skjer når en stjerne dør etter flere tiår i rampelyset. Men det som slår oss her er noe helt annet. Det er den enorme overdrivelse, den uhemmede, helt ukritiske entimentalitet om hever den person til skyene som gjennom alle år var ombrust av skandaler og tvetydigheter.

Som levende var Michel Jackson negeren som ikke ville være svart, mannen som fikk ord på seg som pedofil, artisten som heller ville danse enn synge, den voksne stjernen som aldri overvant barndommens falsett, milliardæren som hele tida sto på randen av konkurs. Han var alt som ikke var som det skulle i den politiske korrekthets hjemland. Michael Jackson død er derimot helgenen, pappa vi elsker deg, den far verden takker for. Noe er skjedd med personen slik han representeres i mediene. Men hva? Og hvorfor?