I SORG: Fans samlet seg raskt etter nyheten om Michael Jacksons død. Bildet er tatt i Apollo Theater i New York 30. juni. Foto: REUTERS/Lucas Jackson/Scanpix
I SORG: Fans samlet seg raskt etter nyheten om Michael Jacksons død. Bildet er tatt i Apollo Theater i New York 30. juni. Foto: REUTERS/Lucas Jackson/ScanpixVis mer

Når stjernen heves til skyene

Hvorfor er den tidligere suspekte, tvetydig omtalte, halvkriminelle og i alle fall høyst tvilsomme typen, Michael Jackson, plutselig blitt mannen verden og særlig barna gråter for?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA ER DET SOM FÅR mediene til å gå aldeles i spinn ved Michael Jacksons død? Som får dem til å skrive, spille, snakke, rope, skrike
og gråte som om dette skulle være årets storhending, en knusende viktig begivenhet — større enn forfølgelsene i Iran, mer betydningsfull enn presidentbesøket i Moskva, mer avgjørende enn Uigur-opprøret i Kina?

Ja hva er det egentlig som skjer når en stjerne bæres til graven idet «hele verden» står gråtende langs veien?

Jeg snakker ikke nå om vår naturlige interesse for saken. Det er klart  i alle vil følge med og se hva som skjer når en stjerne dør etter flere tiår i rampelyset. Men det som slår oss her er noe helt annet. Det er den enorme overdrivelse, den uhemmede, helt ukritiske entimentalitet om hever den person til skyene som gjennom alle år var ombrust av skandaler og tvetydigheter.

Som levende var Michel Jackson negeren som ikke ville være svart, mannen som fikk ord på seg som pedofil, artisten som heller ville danse enn synge, den voksne stjernen som aldri overvant barndommens falsett, milliardæren som hele tida sto på randen av konkurs. Han var alt som ikke var som det skulle i den politiske korrekthets hjemland. Michael Jackson død er derimot helgenen, pappa vi elsker deg, den far verden takker for. Noe er skjedd med personen slik han representeres i mediene. Men hva? Og hvorfor?

Å FORSTÅ MEDIENE er å forstå sin egen samtid, og hvem vil ikke være på høyden her. Parallelt med all sorgen har vi derfor vært vitne til en god del stille undring de siste dagene, en skotting mot hva mediene egentlig gjør samtidig som man forsøker å framstille egne følelser som naturlige og spontane. Hvordan uttrykker mediene sin angivelige dyptfølte sorg og uhemmede medfølelse med «fansen»? Hvilke mekanismer er det som utløser megatrenden av oppmerksomhet og får mediene til å blåse opp akkurat
denne hendelsen?

• Musikkindustrien, sier noen.
Det skal selges Jackson-hits for
alle pengene — og det gjør det. Nedlastningene er legio i disse dager, det omsettes Jackson-låter til summer verden ikke før har sett. I dette spillet gjør det ikke noe at det pøses ut for mye stoff, for har folk først kjøpt, kan de ikke levere det tilbake i protest mot seinere verdrivelser.

• Mediekynismen, sier andre.
Redaksjonene vet hva som går hjem hos folk, og de bruker stjernens død for alt hva den er verdt. At de overspiller og overdriver er bare resultatet av kynisk beregning. Heller for mye enn for lite, det er deskens parole, i morgen er alle feiltrinn glemt likevel.

• Publikum, sier mediene selv.
Publikum vil ha dette, det vet vi fra tidligere hendelser. Elvis? død i
august 1977 solgte mye mer enn datidas kriger i Afghanistan. Dianas gravferd tjue år etter kalte på en oppmerksomhet mye større enn sulten i Afrika. Folk elsker sine stjerne, og vet hva de vil ha!

MEN EGENTLIG ER DET noe dypere som skjer. For publikums ønsker, journalistenes kynisme eller industriens begjær er faktorer som alltid vil være virksomme i medienes væremåte. Det som slår inn i dette tilfellet — som i tilfellet Elvis eller Diana — er noe annet enn det vanlige. Det er forvridningen, den ukritiske overdrivelsens retorikk, hengivelsen som bevisst underslår alt det som tidligere har være sagt, og som i stedet hever den avdøde bokstavelig til skyene som en helgen.

HVEM BLIR DEN NESTE, spør professor Hans Fredrik Dahl. Foto: Berit Roald / Scanpix Vis mer

Apoteose — opptakelse blant gudene — kalte grekerne fenomenet. Og det er nettopp antikken vi må ty til, om i skal forklare fenomenet. Antikkens mennesker forsto og satte navn på prosesser av allmennmenneskelig art, som når personligheter som før var skandaleombrust blir hevet til himmelen. Det er nemlig noe eget som skjer når mennesket dør — altså mediemessig, i omtalen av dem. DE MORTIUIS NIL NISI BENE, som romerne sa. Om de avdøde skal det bare tales godt. Eller om man vil: Når et menneske dør, da faller tidligere motforestillinger til jorda. Da slippes først og fremst positive omtaler inn i våre sinn — som i våre aviser og kanaler for øvrig.

De er allmennmenneskelige, de følelser som her setter grenset for det sømmelige i atferd og uttalelser. Om de døde taler vi bare godt; det tjener oss alle, også oss selv når vi dør. Det er en holdning hele samfunnet har nytte av. I vår medietid betyr dette at når en stjerne dør, da slippes de positive følelsene løs — og da setter overdrivelsen inn.

Vi har opplevd det nå ved at de mest hemningsløse overdrivelse som Michael er de som får best kanalplass. At han var the greatest ever, den mest fantastiske, den ubestridte konge eller keiser; eller den mest rørende familievennlige, sympatiske, beskjedne, varmhjertige osv. Nå dukker de opp, de naivt positive vitnene, de som kan si hva som helst bare det er en god eksess.

Hvis du lurer på hvorfor den tidligere suspekte, tvetydig omtalte, halvkriminelle og i alle fall høyst tvilsomme typen nå er blitt mannen verden og særlig barna gråter for, så er det altså denne mekanismen som forklarer saken. DE MORTIUIS NIL NISI BENE. Som den gjorde det for Diana (diagnostisert som paranoid og halvgal mens hun levde) eller Elvis (opprinnelig omtalt som vulgaritetens dypeste hull). Apoteosen omskaper den levende og gjør den døde til en helgen.

SELVFØLGELIG HAR dette også et annet grunnlag i vårt følelsesliv enn sansen for det sømmelige. Ja, sømmelighet er mest et fremmedord  vår tid, hvis man tenker på noe nedlagt i tradisjon og arv.

En moderne sømmelighet finnes likevel, medieskapt eller mediert som vi sier nå, og den skyter opp i tilfeller som dette som et tilsvar til mediene. En reaksjon mot det bildet de har skapt av stjernen mens han var i live. Vi tror ikke på medienes årelange føljetong om Michaels overtramp og tvilsomme liv! Vi tror mer på barna som sier at de elsket ham...

Akkurat som alle Storbritannias kvinner vendte seg mot slottet, dronningen og øvrigheten og tilkjennega sitt eget bilde av Diana, gjennom det hav av plastinnpakkede blomsterbuketter som flommet over
i Londons gater høsten 1997.

Teften for denne vending i folks følelser når stjernen dør, som egentlig
ikke er en vending, men en motholdning oppmagasinert gjennom mange år, er også en del av medienes virkemåte i den opptakelse blant guder som utfolder seg i disse dager.

Hvem blir den neste?

MINNESTUND: Michael Jacksons bror, Jermaine Jackson, holder en tale under minnstunden på Staples Center i Los Angeles. Foto: AFP PHOTO/GABRIEL BOUYS/POOL/Scanpix Vis mer