Når store menn jages...

De som har rent mel i posen, tåler godt et par ukers mediestorm.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

IGJEN KAN DET SE ut som om vi i pressen har fått ferten av blod. Denne uka har vi jaget to svært innflytelsesrike menn. På redaksjonsmøtene har vi hver dag diskutert hvordan vi skal følge opp Sponheim-saken og Rød-Larsen-saken. Hvilke tråder er løse? Hvilke spørsmål er ubesvart? Statsråden blir gransket av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for sin håndtering av bopliktsaken i Lillesand. Fredsmekler og FNs spesialutsending Terje Rød-Larsen blir gransket av Utenriksdepartementet og av pressen for eventuelle uregelmessigheter i sin håndtering av den fredsprisen han og kona, ambassadør Mona Juul, har fått fra Peres-senteret.

DE STORE MENN, som på hver sin måte har fått sine verv og stillinger av storsamfunnet, og dermed også sin makt til å forvalte vår vilje, nyter vanligvis vår respekt og aktelse. Terje Rød-Larsen er i gode perioder nasjonalhelt. Lars Sponheim er, om ikke ubestridt helt, så i hvert fall en stor og mektig mann som nyter folkets og medienes oppmerksomhet.

Men straks det oppstår den minste mistanke om at de misbruker sin stilling til kjappe løsninger eller personlige fordeler, blir de utsatt for en medierøntgen som kan måle seg med moderne ct- og mr-maskiner. Inn i trommelen med dem. Og det vi finner, forblir ikke mellom dem og deres lege. Det blir vårt allemannseie. Deres hjerter, nyrer og lever blir gransket. Hver minste flekk, hver minste skygge blir forstørret og vinklet fra alle sider. Det er helt sikkert ubehagelig.

DE SOM HAR RENT MEL i posen, vil godt tåle et par ukers mediestorm. Avisene har ikke lenger partibindinger og heller ingen politisk interesse av å «ta» verken Sponheim eller Rød-Larsen. En sak har dessuten alltid mange sider. Riksmedienes interesse for Lillesand kommunes vedtak, beslutninger og begrunnelser har neppe vært like stor som interessen for Lars Sponheims gjøren og laten. Granskingen vil vise om hans departement har gjort en riktig beslutning. Men granskingen ville neppe kommet i stand uten at mediene hadde stilt kritiske spørsmål ved den.

RØD-LARSENS FREDSPRIS er også en sak med mange sider. Men så kommer også de fleste sider ved saken fram i mediene. Noen artikler gir inntrykk av at Rød-Larsen er offer for bakvaskelse og diskreditering fra konservativt israelsk hold. Andre artikler indikerer at han har opptrådt ukorrekt og uklokt ved ikke å gi opplysninger om beløpet til norske myndigheter. Så kommer det for en dag at UD likevel har visst om at det var penger involvert i fredsprisen. «De aller fleste som stelte med Midtøsten på den tida, visste om pengene,» sier sentrale, anonyme UD-kilder til Dagbladet. Og dermed vil kanskje hele UD-kulturen bli gjenstand for medieoppmerksomhet og kritikk?

MAKTMENNESKER MED MEDIESTATUS kan nok iblant føle seg forfulgt og nærmest rettsløse når mediestormene raser. Det gir gjerne deres personlige venner og allierte uttrykk for. Men det er prisen de må betale for sin posisjon og sin berømmelse. Som regel har de seg selv å takke, enten ved at de ikke har opptrådt korrekt eller ved at de har gitt uklare og tvetydige, tidvis feilaktige, opplysninger. Rød-Larsen medvirket selv sterkt til at prosessen endte med at han måtte gå av som statsråd i Jagland-regjeringen i forbindelse med Fideco-saken. Sponheim bidro selv aktivt til at bopliktsaken nå granskes av Stortinget ved å unnlate å opplyse om den politiske ledelsens befatning med saken i Stortingets muntlige spørretime.

OFTE ENDER slike saker med mild kritikk eller full frifinnelse.

Da svulmer igjen hovedpersonenes ego og selvfølelse. De har lidd et martyrium og vil føle at presseoppslagene har gått ut over alle proporsjoner i forhold til deres lille forsyndelse. De blir igjen omsvermet og respektert. De vil med den største glede, og spisskompetanse på egen sak, fortelle om fjæra som ble til fem høns, og samtidig ha en høne å plukke med mediene. Energien og handlekraften kommer tilbake. Slik er prosessene i det norske mediedemokratiet. Og slik må de være. Maktapparatets bevissthet om at pressen følger årvåkent med er i seg selv en garanti for at det meste går riktig for seg.

HELT SKUDDFRI går selvsagt ikke journalistene og mediene ut av slike prosesser. Gjør vi feil, får vi høre det. De mektige menn har i kraft av sin posisjon og sine mangslungne nettverk rikelig tilgang til medienes spalter som de vet å utnytte. Journalistene risikerer å bli æreskjelt, tillagt ondsinnede motiver eller beskyldt for å skrive mot bedre vitende. Noen politikere anklager fra tid til annen bestemte medier og journalister for å være ute etter dem. Men vanligvis nøyer de seg med sin tilsvarsrett. De er avhengige av pressen, som pressen er avhengige av dem, som nyhetskilder, som interessante objekter, som beslutningstakere.

MEN FORHOLDET mellom pressen og maktmenneskene skal ikke være uten motsetninger. Ifølge den amerikanske skribenten og mediekritikeren H.L. Mencken er «det korrekte forholdet mellom en journalist og en politiker som forholdet mellom en hund og en lyktestolpe». Så får vi heller veksle på å være hund og stolpe.