Når ting tar tid

Det har nesten ikke gått en dag uten at det har skjedd et ran og ikke en helg uten at det har skjedd en alvorlig voldsforbrytelse i Oslo denne høsten. Byens eldre er vettskremte og de yngre urolige og frustrerte. Men verken hovedstadens eller landets politiske ledelse makter å stake ut en kurs som kan snu utviklingen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Politimester Ingelin Killengreen prøver som best hun kan å sortere og sette ting på plass når hun blir konfrontert med Fremskrittspartiets krav om handlekraft og Høyres krav om strakstiltak: Vi har fått en økning i ran av kiosker, butikker og bensinstasjoner etter at bankene og postkontorene fikk bedre ranssikring. Det er i hjemmet det utøves mest vold. På offentlig sted er det unge menn rundt utesteder som er mest voldsutsatt. Volden er blitt grovere og utøves oftere av gjenger, men det er usikkert om det er mer vold enn før. For øvrig prøver hun å få flere politifolk ut i gatene.

  • Voldsofre får livet ødelagt. Og om den utbredte voldsfrykten er lite rasjonell, må den tas på alvor. Tør man ikke reise inn til sentrum eller gå ut om kvelden, blir livet tristere å leve. Tømmes storbyenes sentra for godt voksne på kveldstid, blir spillerommet for bråkmakerne større. Vi må ikke få det som i USA, der eldre folk med god råd bosetter seg i egne områder, bak høye gjerder og med eget vaktselskap.
  • Som arbeidsgivere bør Killengreen og Justisdepartementet sørge for mange flere politifolk i gatene. Hvorfor skal politifolk pensjoneres når de er 57 år? Om de ikke lenger orker å patruljere og arrestere bråkmakere, kan de gjøre annet politiarbeid. Politipensjonistene er spreke nok til å ta seg jobb i forsikrings- og vaktselskaper. Og hvorfor må Trondheim politikammer med 400 ansatte streve for å klare å ha åtte konstabler ute i byen fredag og lørdag kveld i desember? Politifolk må jobbe når kriminaliteten er størst.
  • En omlegging av arbeidsoppgaver, vaktordninger og pensjonsregler vil møte motstand internt og i organisasjonene. Men politikerne må ta den kampen, om de mener alvor med at politiet skal få mer ressurser og publikum få mer politi i gatene.
  • Så veldig mye mer kan ikke politimestrene og justisministeren gjøre. For i første rekke er det sosialpolitiske, ikke kriminalpolitiske, problemer vi står overfor. Det er narkomane og ungdom i drift som raner kiosker og gamle damer. Det er sosiale og kulturelle fenomener som kommer til uttrykk i gjengkriminaliteten. Det er urbaniseringen som har svekket den sosiale kontrollen, og det er de økte kompetansekravene som stenger noen ute fra arbeidslivet. I Oslo har hver femte gutt og mann under 25 år fremmed etnisk bakgrunn. Disse opplever seg selv som sosiale tapere, og de har ingen hjelp hjemmefra til å forstå det norske samfunnet.
  • Derfor er de lett bytte for gjengen og for kriminelle ledere. I Nørrebro bydel i København har en målrettet innsats fra sosialetat og politi, med tidligere medlemmer av innvandrergjenger som ressurspersoner, ført til en radikal reduksjon av kriminaliteten og til oppløste gjenger. Ungdom som har stått utenfor det danske samfunnet, har for første gang blitt møtt med respekt og behandlet som en ressurs. Hatten av for det politiske parti som går til kommunevalget neste høst med et handlingsprogram for innvandrerungdom og deres familier som flaggsak!
  • Få, om noen, av Oslos bydeler prioriterer forebyggende ungdomsarbeid. De har en fritidsklubb med kort åpningstid og knappe ressurser. Skolene stenger døra klokka 15, og barnevernets kontortid er slutt klokka 16. Ungdom i drift søker til sentrum, der bare enkelte frivillige driver oppsøkende arbeid. Bare når de er tiltalt for straffbare forhold og venter på dom og soningsplass, er ungdom en politisk prioritert gruppe.
  • Det finnes ingen enkel oppskrift på å stoppe voldsutviklingen. Mye kan gjøres, men det koster. Resultatene vil ikke komme neste måned eller neste år. Kanskje ikke engang i neste valgperiode, som er politikernes perspektiv. Derfor blir det ikke satset på forebyggende arbeid, til tross for at dette er det eneste som gir resultater som varer.