Når ulven kommer

Statens helsetilsyn har plassert ansvaret for den kaotiske syketransporten sist høst da en mann blødde i hjel på vei mellom tre sykehus i Oslo-området. Rikshospitalet skulle tatt imot mannen. For Sentralsykehuset i Akershus førte den tragiske episoden mye godt med seg. Men fortsatt sliter sykehuset med plassmangel, ubesatte stillinger og kapasitetsproblemer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var Dagbladet som siste dag i november i fjor brakte intervjuet med en seksjonsoverlege og en overlege ved Sentralsykehuset i Akershus der de beskrev krisa ved sykehuset. De to fortalte blant annet at en pasient med utposing på hovedpulsåren var blitt avvist ved SiA, for deretter å bli avvist ved to andre sykehus i Oslo-området. Mannen døde i sykebilen. De to legene var fortvilet over situasjonen ved SiA, og over at ledelsen i Akershus fylke ikke tok den på alvor. De brukte dødsfallet under syketransporten som et eksempel på hva som kan skje når et sykehus har kritisk mangel på så vel plass som utstyr, penger og personell.

  • De to legene ble raskt korrigert på ett punkt i sin beretning av sykehusets direktør og sjeflege: SiA hadde ikke avvist denne pasienten. Ansvaret for den kaotiske syketransporten 25. september, som førte til at pasienten aldri ble lagt på noe operasjonsbord der livet hans kanskje kunne vært reddet, lå et annet sted. Vel åtte måneder etter dødsfallet er dommen fra Statens helsetilsyn omsider kommet: Rikshospitalet blir kritisert for ikke å ha tatt imot pasienten, og Follo kommune blir kritisert for at legevakttjenesten ikke brukte helseradio i kommunikasjonen. Sentralsykehuset i Akershus får derimot ingen kritikk.
  • Hva dødsfallet denne septembernatta utløste, gir grunn til flere refleksjoner. SiA meldte ikke dødsfallet til Fylkeslegen, slik sykehusloven pålegger. Tilsynsmyndigheten fikk vite om hendelsen gjennom Dagbladet to måneder etter. At tilsynsmyndigheten ikke var informert, bidro trolig til at forvirringen omkring hva som hadde skjedd var større enn nødvendig, og til at det tok lenger tid å klare opp i ansvarsforholdene.
  • At hendelsen ble offentlig kjent førte til oppmerksomhet rundt de høyst reelle, kritiske forhold ved SiA: Dødsfall på grunn av mangel på respiratorer, 90 ubesatte pleierstillinger, utgammelt utstyr og for små og nedslitte lokaler. Et krisenotat sykehuset kort tid før hadde sendt ledelsen i Akershus fylke, var blitt sett på som nok en bønn om penger og blitt lagt i bunken for vanlig saksbehandling. Men etter det offentlige rabalderet rundt dødsfallet i sykebilen, der helseministeren straks kom på banen, fikk SiA omsider gjennomslag for sin krisebeskrivelse. Sykehuset fikk 70 millioner til strakstiltak og 100 millioner mer på årets driftsbudsjett.
  • Hvordan SiA omsider vant gjennom overfor sine eiere, vitner om et usunt og uprofesjonelt forhold mellom sykehus og sykehuseier. Ledelsen i Akershus fylke mistenkte legene og sykehusledelsen for å krisemaksimere. Kanskje har dette skjedd før, for det skjer av og til at sykehusavdelinger roper ulv, ulv, også når ulven ikke kommer. Denne gangen var det alvor, og krisen hadde utviklet seg over flere år. Men eierne satte ikke i verk redningsaksjonen før sykehuset var nær sammenbrudd, før krisen fylte riksavisenes førstesider og påleggene fra Statens helsetilsyn var underveis.
  • Ledelsen ved SiA hadde kanskje kommunisert situasjonen godt overfor Akershus fylke, men hadde møtt veggen fordi ansvarsforholdene på eiersiden er så uklare. Det er et villniss av politiske og administrative personer og organer som deltar i beslutningsprosessen overfor fylkenes sykehus. Disse kan skyve ansvaret over på hverandre, og stå sammen om at det største ansvaret bærer staten som overfører for lite penger.
  • Sju måneder er gått siden SiA fikk sin krisepakke. Sykehuset melder om litt større optimisme enn da de to legene sto fram i Dagbladet. Men fortsatt ligger pasientene på gangen på Medisinsk avdeling og fortsatt står sykepleierstillinger ubesatt. Når et sykehus er vanskjøttet over flere år, lar det seg ikke lege i løpet av noen måneder.