Når «vi» blir «dem»

I iveren etter å forklare muslimene hva som er rett livsstil, glemmer vi at også vi er en gruppe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN MANGFOLDIGE og uensartete gruppen i Norge som kalles innvandrere, har nå selv tatt aktivt del i det som nedsettende kalles «innvandrerdebatten». De vil tale, ikke bare omtales. Det avgjørende støtet kom fra unge kvinner, som ikke er «annen generasjons innvandrere», men første generasjons nordmenn. De demonstrerte for sine rettigheter som mennesker, de ville ha frihet til å velge sine egne liv - på tross av kulturelle tradisjoner og krav fra foreldrene og deres miljø.

DERNEST GIKK en ny demonstrasjon av stabelen, også den for kvinnenes rettigheter - men med tilleggsparoler mot diskriminering av muslimer. For alle vil sees som individer, ikke bare representanter for en gruppe, særlig når gruppen er karakterisert ut fra overflatisk kjennskap og fordommer. Personlig ble jeg ganske sur da en svensk guide i Egypt for vel ti år siden pekte på de to eneste nordmennene som var til stede, og erklærte at det lyste oljemilliarder av øynene våre.

IKKE DESTO MINDRE må jeg som alle andre innse at fordommer mot de gruppene jeg måtte tilhøre, finnes overalt. Mange muslimer betrakter norskingene omkring seg like skeptisk som norskingene ser på muslimene. Det har sine gode grunner. For hvem kan overbevisende forklare at den flatfylla som vi «mellom oss» kaller «typisk norsk», ikke er en del av det verdisystemet muslimene og deres barn må overta for å bli integrerte? Hva taler mot at norskingenes drøm og høyeste verdi er å vise seg naken i dusjen eller ha samleie i full offentlighet, når «Big Brother» setter seerrekord, og antall søknader om å få være med er steget fra 3000 til 22 000 etter at programmet gikk på lufta? Og hvordan kan de - og for den saks skyld også vi - vite at den strukturelle mishandlingen som foregår av eldre ved mange sykehjem, ikke er en del av vår kultur? I likhet med så mye annet i det moderne Norge skyldes den at knapt noen verdi kan konkurrere med pengenes.

SÅ ER DET DA heller ikke slike holdninger vi reagerer mot hos muslimene, vil man si. Nei vel, men det er nok av andre eksempler på at norskinger ikke ser seg selv i protestene mot muslimske tradisjoner. Hvorfor er det verre at muslimske kvinner går med slør enn at andre kvinner gjør det når det er kaldt, eller at katolske nonner bruker det samme hodeplagget uansett klima? Og hvorfor er det verre at muslimer foreslår kjønnsdelt undervisning enn at KrFs kvinnegruppe og Jorun Guldbrandsen, nestleder i AKP, foreslår det samme - fordi de vil skjerme jentene fra de bråkete guttene og gi dem bedre undervisning?

HVER GANG talen kommer inn på «de» og «vi», åpnes nesten uimotståelig fristende fallgruver: Mens «vi» vurderes etter våre prinsipper og idealer, dømmes «de» etter enkelttilfeller og praksis. Mens «vi» opplever oss som individer der hver enkelt bærer skyld for egne handlinger, blir «de» betraktet som gruppe, der hvert overgrep er alles skyld. Og mens «vi» signaliserer frihet og åpenhet gjennom våre handlinger, signaliserer «de» undertrykkelse og lukkethet. Fri er bare den som likner oss selv. Men det går like godt an å være norsk som muslim og samtidig kritisere de kulturelle vaner og uttrykksformer som omgir en. Det er heller ikke vanskelig å innse at forbrytelser begås av forbrytere, uansett hvilken kultur de påberoper seg - og det er fullt mulig selv å velge å være muslim og bære tradisjonelt hodeplagg. Man blir ikke ufri av den grunn, like lite som man blir fri av å følge norske konvensjoner om å «leve seg ut». Selv ikke det så høyt priste vestlige individ har oppstått fra intet. Det kan bare vokse fram gjennom sosialisering.

SOSIALANTROPOLOGEN Marianne Gullestad utga nylig boka «Det norske sett med nye øyne». Den er et betimelig forsøk på å snu debatten om «dem» til å handle om «oss». Hvilke gruppekjennetegn bærer vi selv, hvilke bevisste og særlig ubevisste føringer styrer oss og vårt blikk på «dem»? At «innvandrerne» nå har grepet tak i debatten om dem selv, burde være en inspirasjon for norskingene til også å se seg selv i de kulturelle brytningene vi står inne i. For dersom vi virkelig vil dialog og samarbeid, og ikke bare fortsette den misjoneringen overfor de vantro som vi har bedrevet i et par hundre år, må vi søke å se oss selv i de andre. Vi kan ikke vente at muslimene skal oppdage at det bak kritikken av dem ligger viktige sannheter, hvis ikke vi ser det samme bak deres kritikk. Begge er i utgangspunktet like generelle og urettferdige - sett fra den kritisertes synspunkt. Men over det hele står kampen for hver enkelts individuelle rettigheter og menneskeverd - uansett hvordan en selv ønsker å signalisere dem.