Når vi markerer en tragedie

Reporter John Rasmussen på vei tilbake til Thailand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no): På denne tida i fjor lå jeg på en strand i Thailand og ante fred og ingen fare. Omtrent som alle andre som valgte å feire jula i Smilets Land, og helt sikkert akkurat som alle juleopptatte nordmenn som feiret hjemme.

Mindre enn en uke etterpå var fred og ingen fare det siste vi tenkte på da vi hørte om Thailand. Eller resten av Sørøst-Asia for den del. Bølgen, som tok med seg rundt 200 000 mennesker i døden, er en av de mest brutale naturkatastrofene i moderne tid.

I Banda Aceh var kysten uten liv. I Sri Lanka ble lokalbefolkningen i fiskerlandsbyene nærmest utslettet. Og i Thailand ble turistparadisene på og rundt Phuket-halvøya omgjort til noe som lignet krigssoner.

Tilfeldigvis befant jeg meg på andre siden av den thailandske golfen. Ikke kjente jeg skjelvet, og ikke så jeg noe til bølgene som kom etterpå. Skal jeg være ærlig skjønte jeg ikke mye av det som skjedde før jeg sto på flyplassen i Phuket dagen etter.

Men blant hardt skadde og sjokkerte turister begynte det å demre. Noe av det første jeg hørte om var alle likene som fløt rundt i Khao Lak. En svenske i badebukse, med en pakke sigaretter i hånda, fortalte meg det. Mens han prøvde å komme seg på et fly til Bangkok.

Bagasjen hans? Den fløt rundt i jungelen. Den samme jungelen jeg selv gikk rundt i dagen etter. En jungel uten liv. Men med en lukt som ikke holdt på noen hemmeligheter om hva som hadde skjedd.

Nå skriver vi altså snart 26/12 igjen. Året etter bølgen.

For første gang siden fjorårets katastrofe skal jeg tilbake til Thailand. Denne gangen for å dekke minnemarkeringene for de som mistet livet i tsunamien. Og for å fortelle om livet etter bølgen.

DRAR TILBAKE I DAG:  Reporter John Rasmussen.
DRAR TILBAKE I DAG: Reporter John Rasmussen. Vis mer

Send meg gjerne en mail.