HØSTE: Afghansk gutt hjelper med opiumshøstingen. Foto: AFP / NTB Scanpix
HØSTE: Afghansk gutt hjelper med opiumshøstingen. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Narkokrigens siste dager

All they are saying is give peace a chance

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uken samles ledere fra hele verden til en ekstraordinær spesialsesjon i FNs Generalforsamling under navnet UNGASS 2016.

På agendaen står verdens narkotikaproblem. Et problem som etter det rådende narkotikapolitiske verdensbilde er en fiende som skal bekjempes med alle midler. Narkotika er en moralsk fordervende fiende som må stoppes fra å lokke våre barn inn i uløkka. Som den kristne djevelen er fiendens besnærende kraft slik at selv den minste flørting med den vil medføre en rask og ugjendrivelig nedstigning til de mørkeste av Dantes fantasier. Brukerne er fiendens femtekolonnister hvis funksjon er å friste våre barn ut på veien til fortapelsen og som samfunnet i selvforsvar må behandle på den samme måte vi en gang behandlet de pestsyke og de spedalske. Fienden er sterk og han er forførende fristende. Enhver form for ettergivelse vil medføre en utglidning som etter kort tid vil lede til at han vinner og binder oss alle i fortapelsen. Som Nixon sa det; samfunnsfiende nummer en.

Stort sett har verdens toppmøter om narkotikapolitikk vært sesjoner ment for å gjenta at man er enige i det rådende verdensbildet. Forrige gang verden samlet seg til en slik spesialsesjon var i 1998. Den sesjonen endte med slagordet «A drug free world - we can do it!».
Denne gangen er det annerledes. Ingen tror lengre på slagordene. Årets spesialsesjon skulle etter planen vært avholdt i 2019 (da kommer uansett den såkalte Comission on Narcotic Drugs til å møtes), men ble fremskyndet etter press fra Latin-Amerikanske land som rett og slett ikke orker mer. I september 2012 krevde presidentene i Colombia, Guatemala og Mexico at FN måtte diskutere problemet raskere, noe de fikk gjennomslag for med støtte fra 95 andre land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er det gode grunner til.

På mange måter kan inspirasjon til å beskrive den krise internasjonal narkotikapolitikk nå befinner seg i best hentes fra en bok av den amerikanske fysikeren Thomas Kuhn. I 1962 skrev Kuhn en bok kalt The structure of scientific revolutions. I denne boken forsøkte Kuhn å forklare hva det er som skjer når man i vitenskapen må forkaste et verdensbilde og ta til seg et annet. Siden 1960-tallet har hans ideer blitt brukt også til å forklare tilsvarende endringer i verdensbilde også innenfor andre områder.

Ifølge Kuhn skjer en vitenskapelig revolusjon når vitenskapsfolk møter avvik som ikke lar seg forklare gjennom de universelt aksepterte forklaringsmodellene som hittil har blitt brukt. Slik Kuhn ser det er paradigmet ikke bare den rådende teori, men hele det verdenssyn den hviler på og alle de implikasjonene som kommer med det.

Alle verdenssyn må tåle noen avvik. I begynnelsen kan man se bort fra disse som målefeil eller avvik. (Oisann; lyset beveger ikke slik teorien om lyseteren skulle fortalt oss. Oisann; de amerikanske soldatene som brukte heroin i Vietnam ble ikke avhengige, men sluttet når de kom hjem og fikk jobb.Vel vel; det skyldtes nok at de var amerikanere og det er jo tross alt et særskilt godt folkeferd.)

På et tidspunkt akkumulerer det seg imidlertid så mange avvik fra verdensbildet at det blir vanskelig å forsvare. (Oisann; nesten ingen som bruker illegale stoffer blir avhengige, straffeforfølgelse gjør det mer og ikke mindre sannsynlig at de som blir det forblir rusmisbrukere, hardere straffer skaper høyere narkotikakriminalitet - ikke lavere, de fleste illegale stoffer er jo både mindre farlige og mindre avhengighetsskapende enn alkohol og tobakk, etc, etc.)

Avvikene i det narkotikapolitiske krigsparadigmet er langt forbi det punkt hvor de setter hele paradigmet i krise.

Realiteten er at den krigen mot narkotika som ble innledet av amerikaneren Harry Anslinger for 100 år siden for å - i hans egne ord - sette en stopper for at «reefer (gammelt uttrykk for cannabis) makes darkies think they?re as good as white men» er en global katastrofe. I Mexico alene er det de siste ti årene flere døde på grunn av narkotikakrigen enn vi kan telle fra krigføringen i Irak og Afghanistan til sammen i samme periode.

Som bonde i Colombia risikerer du at dine avlinger sprayes med kreftfremkalllende glyfosat fra amerikanske fly sånn i tilfelle du dyrket cocablader. Både Narkotikakrigens hjemland USA og i Storbrittania er det nå større sannsynlighet for at en svart mann havner i fengsel enn på et bra Universitet. Globalt har narkotikakrigen gjort produksjon og smugling av narkotika til hovedfinansieringskilde for alt fra globale terrororganisasjoner til internasjonal mafia. For dem vi helst vil hjelpe - de som misbruker narkotika - har krigføringen medført dårligere helse, lavere sannsynlighet for å komme seg ut av misbruket, svekket rettssikkerhet og høyere dødelighet.

Alt dette uten at vi er et eneste skritt nærmere visjonen om en «drug free world». Tvert i mot. I siste World Drug Report fra UNODOC (FN overvåkningsorgan for narkotika) kan vi lese at det i 2013 (det siste året i vi har tall fra) var ca 250 millioner mennesker mellom 15 og 64 år som hadde brukt et ulovlig stoff de siste tolv måneder. Som ved alle tidligere rapporter viser dette en økning - ikke en reduksjon målt mot tidligere år.

Opimumsproduksjonen har ikke vært høyere siden 1930-tallet. Interessant nok viser rapporten at avholdsprogrammer er like virkningsløse her som i seksualundervisningen og at bruksmønstrene i liten grad korrelerer med hardheten i håndhevelsen. Måten å få redusert skadelig rusbruk på er ved å gi dem utdanning, rettssikkerhet og høyere levestandard. Ikke ved å gå etter dem med politi og militære.

Tidligere var motstand mot den narkotikapolitiske krigsretorikken et  marginalstandpunkt forbeholdt aktivister, dem som ønsker å legitimere egen rusbruk og oss ideologisk liberale. Men nå er paradigmekrisen så tydelig at alle i dag peker på problemet.

Da de rike og mektige samlet seg i Davos i år bar en del av det underlaget de skulle lese tittelen «The War on drugs has failed - now what». Menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch har avslutningen av krigen som en av sine viktigste kampsaker for å fremme menneskerettigheter internasjonalt. I offentligheten har store internasjonalt anerkjente nyhetsorganisasjoner som The Economist og New York Times brukt lederspaltene til å peke på at galskapen ikke kan fortsette. (I Norge har både Dagbladet og Bergens Tidende gjort det samme). Og blant vanlige folk har interessen for alternativer ført bøker som Johan Haris Chasing the scream til toppen av bestselgerlistene.

I tillegg velger nå land etter land å finne sine egne løsninger. Eksempelvis har Canada besluttet å legalisere cannabis og Portugal avkriminalisert all narkotikabruk med stor suksess. I USA har flere delstater legalisert cannabis og store California kommer sannsynligvis til å gjøre det i høst, noe som må ventes å åpne dørene for alle andre i et land hvor støtten for legalisering ifølge meningsmålingene ligger jevnt rundt 60%.

Kofi Annan som var FNs Generalsekretær under forrige spesialsesjon i 1998 oppsummerte situasjonen vi er i godt i en kronikk tidligere i år:

"Globally, the "war on drugs" has not succeeded. Some estimate that enforcing global prohibition costs at least $100 billion (?90.7 billion) a year, but as many as 300 million people now use drugs worldwide, contributing to a global illicit market with a turnover of $330 billion a year, one of the largest commodity markets in the world.

Prohibition has had little impact on the supply of or demand for drugs. When law enforcement succeeds in one area, drug production simply moves to another region or country, drug trafficking moves to another route and drug users switch to a different drug. Nor has prohibition significantly reduced use.

Studies have consistently failed to establish the existence of a link between the harshness of a country's drug laws and its levels of drug use. The widespread criminalization and punishment of people who use drugs, the over-crowded prisons, mean that the war on drugs is, to a significant degree, a war on drug users -- a war on people."

Men det at et paradigme så åpenbart ikke lengre holder betyr imidlertid dessverre ikke at man rasjonelt og pent legger det til side. Det vil ta tid å få verden med på veien fra krigs- og kriminaliseringstankegang til å sette skadereduksjon, menneskerettigheter og kognitiv frihet i sentrum.

Max Planck uttalte i sin tid at vitenskapelige fremskritt skjer en begravelse av gangen. En henvisning til at de som var festnet i et gammelt paradigme neppe ville bytte syn selv om de ut fra fakta burde gjort det. Forskere ved National Bureau of Economic Research har testet denne hypotesen ved å se på hva som skjer når «stjerneforskere» dør. For å snevre inn studien fokuserte de på områder innenfor «life sciences» som har høyt publiseringsvolum og hvor man skulle tro at resultatene ville stå seg - fordi det er områder hvor det i større grad enn innen samfunnsvitenskapen finnes riktige og gale svar. Resultatene var tydelige. Allerede fem år etter stjerneforskernes død var deres ideer erstattet av andres.

Det på et område hvor man skulle tro at streben etter rasjonalitet sto sentralt, mens vi her befinner oss på politikkens område hvor mange andre hensyn skal tas. Det narkotikapolitiske krigsparadigme har levd i 100 år nå. Karrierer har vært bygget på det. Store myndighetsorganisasjoner er finansiert av det. Internasjonale avtaler er skrevet på bakgrunn av det. Og ikke minst; man har tilvent seg en tankemåte og en argumentasjonsteknikk drevet av det.

100 år etter krigen mot narkotika startet og 40 år etter at president Nixon sendte den fullstendig ut av kontroll står vi altså som internasjonalt samfunn der den amerikanske presidenten Herbert Hoover sto i 1929 da han satte ned den såkalte Wickersham-kommisjonen for å granske det amerikanske alkoholforbudet. Vi har skjønt at det vi holder på med ikke virker, men vet ikke helt hva vi nå skal gjøre.

Da Wickersham-rapporten kom ut i 1931 dokumenterte den det alle kunne  se, nemlig at forbudet for alle praktiske formål var uhåndhevelig og at det skapte store problemer. Helt frigjort fra alle faktiske funn i rapporten ble konklusjonen at en opprettholdelse av forbudet var rett vei for å adressere alle de problemer kommisjonen fant. Det inspirerte New York World skribenten Franklin P. Adams til å skrive et av USAs mest kjente politiske dikt:

Prohibition is an awful flop.
We like it.
It can't stop what it's meant to stop.
We like it.
It's left a trail of graft and slime,
It's filled our land with vice and crime,
It don't prohibit worth a dime,
Nevertheless, we're for it.

Da diktet ble skrevet var det i en slags fortvilelse. Selv om det sto så tydelig - også for kommisjonens medlemmer - hvilke forferdelige konsekvenser datidens politikk hadde i form av både økt kriminalitet, korrupsjon, og dødelighet og også dårligere levestandard, helsetilbud og sosial mobilitet pekte likevel ikke kommisjonen på det åpenbare svaret. Paradigmer er imidlertid giganter på leirføtter. Strikken strekkes og strekkes til det bare rett og slett ikke går lengre. Og fra da går det fort.

Mindre enn tre år etter at diktet sto på trykk var alkoholforbudet avskaffet i USA.

Morsomt nok er det ikke mer enn akkurat tre år til verdens ledere møtes på nytt for å diskutere de samme problemene. Denne gang i Wien, byen hvor det hele startet