Narvestad blir irritert. Det kan alle forstå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg innrømmer det, jeg er ingen god nordmann. Jeg liker verken trappevask eller dugnader. I løpet av mange år i leiegårder som krevde begge deler, hendte det jeg betalte meg ut av det når naboene vasket hagemøbler og bar ut grillen.

Til mitt forsvar var det ikke jeg som hadde party i bakgården hver ettermiddag fra april til oktober. Med familie og venner og kullos som tåkela halve nabolaget. Det var ikke jeg som sendte ut barna mine klokka syv lørdag morgen for å leke i klatrestativene rett under soverommet mitt og vendte det døve øret til når en av dem begynte å hylgråte. Ikke at det er noe galt i det. Hvis du bor i en bygård, skal du like å ha naboene tett innpå livet.

Men jeg skjønte ikke hvor alvorlig mitt sosiale avvik var før det dukket opp i integreringsdebatten. En ting er radikal islam og snikislamisering, men det største problemet er åpenbart trappevask og dugnad. Det vil si, mangelen på begge deler. Det er nå alle enige om, fra venstre til høyre. Selv quizmaster Thomas Hylland Eriksen har skrevet om trappevask, det skal han ha, medgir folk som mener professoren ellers er altfor soft når det gjelder det flerkulturelle samfunnet.

Trappevask er blitt det ene ankepunktet det er greit å slenge ut i enhver debatt, for å vise at, nei, jeg er ikke et multikultfjols. Jeg stiller også krav til innvandrere. De skal vaske trappa og stille på loppemarked for fotballaget.

Fordi så mange politikere har erklært trappevask og dugnad som selve lakmustesten for integrering denne våren, tippet jeg at en eller annen hadde skrevet en avhandling om fenomenet, en kronikk, ei bok. At politikerne plutselig hadde fått øynene opp for trappevaskens iboende norskhet. Det er gjerne slik populære ideer sniker seg inn i offentligheten og plutselig er overalt.

Men trappevask har vært omdiskutert siden slutten av 1980-tallet. Så lenge har politikere sagt at nordmenns innvandringsskepsis skyldes de små og nære ting. Narvestad blir irritert. Det kan alle forstå. Det er det uangripelige trumfkortet når akademikere i villaer prøver å nyansere debatten. Hva vet vel du om trappevask?

Det har altså tatt mer enn 20 år uten at noen har ringt på døra og sagt, unnskyld, her i gården vasker vi trappa selv. Like lenge uten at noen har spurt, kan du kjøre ungene til trening? I stedet diskuteres problemet i TV-debatter. Det skrives bøker og kronikker om fenomenet. Kan det skyldes språkbarrierer? Kjønnsroller? Trappevask er blitt symbolet på alt som angivelig har gått galt med integreringen. Når innvandrere ikke engang innordner seg sosialdemokratiet i det små, hvordan skal det gå i det store?

Det tok ikke lang tid etter at jeg flyttet inn i min første leiegård før noen ringte på døra og ga meg et introduksjonskurs. Det er alltid noen som melder seg frivillig til den oppgaven. Å være en god nordmann er ikke å vaske trappa selv, men å passe på at naboen gjør det.