- Nasim reddet livet mitt

Hvis ikke sjåføren Nasim hadde holdt hodet kaldt, hadde kanskje ikke Gry Synnevåg overlevd terrorangrepet på hotell Serena.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KABUL (Dagbladet.no): Gry Synnevåg har nettopp kommet tilbake fra juleferie i Norge. Sammen med andre nordmenn bosatt i Kabul skal den stedlige representanten for Kirkens Nødhjelp spise middag med utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Sjåføren Nasim stopper bilen ved hovedinngangen til hotell Serena. Ved hjelp av en stang med påmontert speil sjekker sikkerhetsvaktene om det er bomber festet under bilen til Nasim og Synnevåg. De vinkes videre.

Noen sekunder etter at porten slår ned bak dem på parkeringsplassen, smeller det høyt. Synnevåg tror det er en selvmordsbomber som har sprengt seg ute på gaten.

Tttttrrrrrr... tttttrrrrrr... tttttrrrrrr. Maskingeværene knatrer. Synnevåg kaster seg ned i fanget på Nasim. Nå skjønner hun ikke hva som skjer. Etter en kort stund slenger Nasim seg ut av bilen og ned på bakken. Han får overblikk.

Kuler fyker i alle retninger. Men Nasim reiser seg, går rundt bilen og åpner døra for Synnevåg. Han drar henne ut og fører henne inn på hotellet og videre bak disken i resepsjonen. Han gir henne beskjed om å legge seg ned.

Nasim snakker med en gruppe hotellansatte som har søkt dekning i det lille rommet uten vinduer bak resepsjonen. Han tar med Synnevåg dit.

- Slapp av

Synnevåg tror hun er trygg inne på hotellet. Så smeller det ekstremt høyt. Spiker og splinter treffer veggene og vinduene når den ene selvmordsbomberen går i lufta. Eksplosjonen etterfølges av en strøm av kuler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Nasim reddet livet mitt

En mann i politiuniform har kommet seg inn på hotellet og skyter vilt rundt seg. Synnevåg sitter og skjelver under et bord. Nasim sitter i en stol. Etter fem-ti minutter blir det helt stille.

Synnevåg vil ringe andre nordmenn på hotellet, men har lagt igjen mobilen i bilen. Det er da Nasim reiser seg og løper ut til bilen som fortsatt går på tomgang. Et avrevet bein ligger på parkeringsplassen. På taket av bilen ser han deler av selvmordsbomberen. Nasim skrur av tenningen, tar vesken og mobilen til Synnevåg og løper tilbake. Nasim tenker at det bare blir verre hvis han forteller hva han har sett.

- Gry, dette er ikke noe problem. Bare slapp av. Jeg skal sørge for at du kommet trygt ut, sier han.

Blod overalt

Nasim ringer kolleger og får etter hvert en del informasjon om hva som har skjedd. En time etter de siste skuddene, kommer menn fra et privat sikkerhetsselskap som sier de skal geleide Synnevåg og Nasim ned i kjelleren. Det er blod på gulvet og veggene. Synnevåg kan se merker etter mennesker som har slept seg bortover.

I kjelleren treffer Synnevåg utenriksminister Støre, andre nordmenn fra Utenriksdepartementet og den norske ambassaden og en rekke andre diplomater og utenlandske gjester. Synnevåg og Nasim puster ut.

Men så etter en stund får de vite at sikkerhetsstyrker ennå ikke har fått kontroll på hotellet. En av angriperne går fortsatt rundt. Det er bare to bevæpnede menn som vokter inngangen til kjellerrommet.

Noen av menneskene i kjelleren begynner å kikke seg rundt etter steder å søke tilflukt, og trekker seg inn i krokene.

- Nasim reddet livet mitt

Synnevåg synes det er ubehagelig å være så dårlig beskyttet sammen med så mange potensielle gisler. Så kommer afghanske sikkerhetsstyrker inn i rommet med en hund som snuser etter mannen som har gjemt seg med eksplosiver. Litt senere braser en gruppe amerikanske soldater inn. Ut fra bråket de lager, tenker Synnevåg at nå blir de til slutt reddet.

Men soldatene roper bare at de er der for å hente alle amerikanske statsborgere. Ikke så lenge etter kommer sikkerhetsfolk som sier de er der for å ta med FN-ansatte. Endelig blir nordmennene hentet og kjørt til den norske leiren på den militære flyplassen i Kabul.

Vant til krig

Nesten tre uker etter terrorangrepet mot hotell Serena sitter Nasim i sofaen hos Synnevåg i Vest-Kabul.

- Nasim reddet livet mitt, sier Synnevåg.

- Hadde han forlatt meg eller ikke skjønt hva vi skulle gjøre, hadde jeg begynt å løpe rundt i gangene på hotellet, og da jeg hadde nok blitt skutt, sier hun.

- Du var veldig heldig, sier Nasim.

- Jeg var veldig heldig som var sammen med deg, sier Synnevåg. Nasim smiler.

- Gry var veldig redd, sier han.

- Hvorfor ble ikke du redd da de gikk til angrep?

- Nei, dette er livet vårt. Det er ikke første gang jeg opplever noe slikt, sier Nasim.

Han viser fram et arr på armen og peker på låret der han ble såret da han kjørte på en vei i Øst-Afghanistan som ble beskutt av sovjetisk raketter på slutten av 1980-tallet.

Tilbake i jobb

Mange av nordmennene som var på Serena, har forlatt Afghanistan for en kortere eller lenger periode. Men Synnevåg valgte å gå rett tilbake på jobb i Kirkens Nødhjelp sammen med Nasim.

- Dette er en veldig spesiell opplevelse for meg. Men det er ikke spesielt i Afghanistan. Nitti prosent av afghanerne har opplevd noe liknende. Jeg har møtt mye forståelse og fått god støtte fra mine kolleger. Tanken på å reise hjem og være et sted der få skjønner hva dette dreier seg om, var fremmed for meg. Det er mye bedre å være her hvor folk har gått gjennom dette mange ganger, sier Synnevåg.

Men hun sier det var en stor påkjenning nesten å bli drept.

- På mange måter var det en påminning om hva som plutselig kan skje, hvor sårbart livet er, og hvor små marginer det er mellom liv og død. En opplevelse som dette gir nye perspektiver på livet, og jeg er takknemlig for hvert minutt jeg er i live, sier Synnevåg.

Angrepet på Serena er spesielt ved at det var rettet mot vestlige, påpeker hun. Men sorgen som følger med krigen er noe afghanere har måttet leve med i flere i tiår.

- I området jeg bor slo det på det verste ned 3.000 raketter på en dag. Folk måtte hale slektningene sine inn på klinikker som manglet utstyr og ikke fungerte. Mødre, sønner og døtre døde i armene deres. En av mine kolleger hadde en fetter som ble drept i et angrep på en militærbuss i Kabul i fjor. Han måtte dra ut og finne restene av fetteren og tok dem med hjem til kona i en pose, sier Synnevåg.

De som har sett videoopptak fra Serena, sier det virker som om angriperne hadde lite erfaring med våpen. Synnevåg og Nasim er enig om at mange flere kunne ha blitt drept mandag 14. januar.

- Angrepet var ikke godt gjennomført. De kunne oppnådd utrolig mye mer. Det var vel planen at begge selvmordsbomberne skulle inn på Serena, men mannen med den største bombevesten ble sprengt ute på parkeringsplassen. Hvis han hadde kommet seg inn på hotellet, hadde antakelig mange, mange flere blitt drept. Og hvis de hadde tenkt å ta gisler, klarte de jo ikke det. Men de lyktes med å få stor oppmerksomhet i vestlig presse, sier Synnevåg.

Viktig å bli

Hun tror hun har bearbeidet den dramatiske opplevelsen forholdsvis godt fordi hun har vært mentalt forberedt på at noe kunne skje.

- Jeg vet jeg tar en risiko ved å jobbe her. Men jeg gjør dette frivillig. Afghanere har ikke noe valg. De er nødt til å være her. Så jeg er faktisk i en veldig privilegert situasjon, sier hun.

Hun vet at Serena-angrepet ikke er representativt for ønskene til den afghanske befolkningen. I løpet av sine nesten fire år i Afghanistan har hun ikke opplevd at mennesker har uttrykt hat mot henne fordi hun er vestlig. Hun er nå enda mer motivert for å jobbe med humanitært arbeid.

- Skal disse opprørerne få lov til å ødelegge for et helt folk? Skal vi tillate at det skjer? Vi kan ikke la slike hendelser ta vekk solidaritetsfølelsen med det afghanske folket. Nettopp fordi sikkerhetssituasjonen er så usikker, er det viktig å være her, sier Synnevåg.