Nasjon av rentenister

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oljeøkonomien i Norge går så det suser. Statoil og Hydro leverer i siste kvartalsregnskap et historisk overskudd, staten kan regne med mellom 100 og 170 milliarder i høyere inntekter og oljefondet eksploderer. Bakgrunnen er rekordhøye oljepriser. Det internasjonale kappløpet om oljeressurser, som resultat av økende energibehov i asiatiske økonomier som de kinesiske og indiske, gjør at eksperter spår en vedvarende oljepris på dagens nivå. I en valgkamp betyr det nytt press mot etablerte sannheter om en oljeformue som skal stues bort for framtidig avkastning fra utenlandske investeringer. Det er bra, så lenge debatten ikke igjen reduseres til et spørsmål om mer til flere gode formål. For den langsiktige bruken av vår enorme oljeformue er i dag nasjonens viktigste spørsmål.

Forvaltningen av oljeformuen baserer seg på konvensjonell og nyklassisk økonomisk teori. For å hindre inflasjon og overoppheting av norsk økonomi, investeres oljeformuen i første rekke utenlands. På tilsvarende grunnlag avvises en aktiv næringspolitikk der staten går inn med målrettede investeringer. Aktiv statlig næringspolitikk er konkurransevridende, og private kapitaleiere vet bedre enn staten å plukke vinnere, heter det. Hovedeksponenten for en slik næringsnøytral politikk er Høyre, men også Arbeiderpartiet bærer et betydelig ansvar for dagens passive forvaltning av statens økende formue. Som resultat står Norge i fare for å bli en pensjonert økonomi av forbrukende rentenister.

Kapital er i seg selv ikke økonomiens viktigste drivkraft. Investeringer i kunnskap, innovasjon og teknologi kan gi gevinster som er mange ganger det passiv kapitalavsetting gir. Med en strøm av nye oljemilliarder på bok er det derfor et stort paradoks at en mindre andel av nasjonalformuen kommer til å investeres i kunnskap, teknologi og innovasjon. Og det i en situasjon der Norge allerede er bakpå. De fem største private selskapene i Sverige investerer for eksempel 20 ganger mer i forskning og utvikling enn de fem største i Norge.