Nasjonal- skandalen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ekte skandaler har ofte et forløp som minner om snøballens evne til å øke sin masse i nedoverbakke. Det begynner med små anmerkninger og uregelmessigheter. Så øker farten og det viser seg at komplekset blir langt større enn først antatt. Slik er det også med striden på Nasjonalmuseet. Her avdekkes tvilsomme arbeidsformer og handlinger på løpende bånd. Alle aktører – dvs. statsråden, styreformannen, direktøren og de ansatte – har vist en utrolig evne til å skade institusjonen gjennom manglende samarbeid, arrogant lederstil, skjulte avtaler og politiske trusler.

Siste runde gjelder forholdet rundt kontrakten til museets toppleder Allis Helleland. Den sikrer henne lønn for hele åremålsperioden på seks år, også hvis Nasjonalmuseet sier henne opp. Ingen andre ledere ved offentlige kulturinstitusjoner har slike betingelser. Like ille er at institusjonens styreleder Christian Bjelland selv forhandlet kontrakten og unnlot å informere styret om den gylne fallskjermen. Her må det være lov å hevde at Bjelland med sin innpakning av avtalen lever opp til familiebedriftens gamle slagord: "Ikke noe snikk snakk, Bjellands hermetikk takk".

Kulturstatsråd Trond Giske spiller en underlig rolle i denne tragedien. Dels er han formalist til fingerspissene og nekter å ta direkte i saken. Dels er han en slags fredsmekler som bringer partene sammen på sitt kontor der de lover godt vær. Giske vil altså helst sveve vennlig over vannene. Samtidig har han et ris av stål bak speilet. Hvis det ikke blir tukt i rekkene, utsettes det helt nødvendige nybygget. Denne dansen mellom det mildt formelle og det politisk brutale, øker opplevelsen av at saken er ute av kontroll.

Lite tyder på at indremedisin kan stanse forgiftningen av forholdene på Nasjonalmuseet. Når partene i striden mister tillit og kontroll, må institusjonens autonomi vike for politiske inngrep.