Nasjonal isfront

Frankrikes mest ekstreme høyrepolitiker gjennom snart 30 år, Jean-Marie Le Pen, nekter å gjøre som Cæsar. Han har løftet sverdet mot Brutus - nestleder Bruno Mégret - og ekskludert ham fra partiet fordi han har forrådt Le Pen ved å forlange en ekstraordinær partikongress denne måneden. En kongress som kan komme til å velte Le Pens trone.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne interne duellen på liv og død er i ferd med å endre hele det franske politiske landskapet, og kommer sannsynligvis til å gjøre slutt på det som er blitt kalt det franske unntaket, et ytre høyre med 15 prosent av stemmene. For 27 år siden skapte Jean-Marie Le Pen et nytt parti, Nasjonal Front eller omvendt, som man sier det på fransk, av forskjellige ekstreme, nasjonalistiske, rasistiske og tidligere Petainistiske elementer, noen av dem forholdsvis voldelige. Den tidligere offiseren fra det franske Algerie og Indokina hadde mistet det ene øyet, ikke på slagmarken, men i et slagsmål i Paris. Han hadde, som en Carl I. Hagen her i landet, et glitrende retorisk talent, de høyeste ambisjoner og en enestående samlende evne. Selv om hans nye leketøy ikke med en gang trakk de store mengdene med seg, bygde han gradvis opp et apparat som han styrte med rett kurs, jernstø hånd og nepotiske utnevnelser av mannskap rett mot sitt hemmelige, om enn uoppnåelige mål: makten.

  • I alle disse årene var Nasjonal Front synonymt med Jean-Marie Le Pen. Velgerne elsket ham for hans tæl og verbale utskeielser. Han var den eneste som kunne hamle opp med og ofte målbinde de andre politiske lederne. Han førte partiet fram til en uavviselig politisk styrke, med 15 prosent av velgerne i ryggen.
  • Høyre og venstre blir aldri ferdige med hvem som har skylda for at byllen har vokst og vokst. Høyresida hevder at det skyldes Frangois Mitterrand. Det var takket være ham at Nasjonal Front kom inn i Nasjonalforsamlingen, i 1986. Onde tunger hevder også at han insisterte på at de statlige TV-stasjonene skulle invitere Le Pen. Denne lot seg ikke be to ganger, og trollbandt publikum.
  • Venstresida beskylder høyrepartiene for å ha flørtet åpenlyst med Le Pen. Begge har rett. Gaullisten Charles Pasqua sa for noen år siden at høyrepartiene hadde samme verdier som Le Pen, mens sosialisten Laurent Fabius mente Le Pen stilte de rette spørsmålene, men ikke hadde de riktige svarene. Resultatet ble at det, ifølge den politiske eksperten Pascal Perrineau, var Le Pens velgere som avgjorde valget i 1997, og som førte sosialistene tilbake til makten. Le Pen hater de tradisjonelle høyrepartiene, og de vil ikke ha noe med ham å gjøre.
  • Det har vært en av hovedgrunnene til konflikten mellom Le Pen og hans nestleder Bruno Mégret. Mégret, er tidligere gaullist og regnes - ikke med rette - som atskillig mer stueren enn Le Pen. Mégret går åpenlyst inn for allianser med det tradisjonelle høyre. Lille Mégret, 49, tripper av utålmodighet etter å ta over etter sjefen, som for lengst har rundet 70. Han har til og med fått Le Pens datter Marie-Caroline over på sin side, for hun er samboer med en av Mégrets medarbeidere. Da så pappa rødt, og ekskluderte like godt sin egen datter også. Hans to andre døtre og ene svigersønn utgjør hans egen indre garde. Maktkampen mellom Le Pen og Mégret er blitt en karikatur, med gangstermetoder og rettslige følger.
  • Politiske eksperter spår at det ender med totalt brudd og at Le Pen og Mégret vil stille med hver sin liste ved Europa-valget i juni 1999. Meningsmålingene viser at tidligere Nasjonal Front i så fall taper innpå halvparten av stemmene. Striden er derfor en enestående nyttårsgave til de tradisjonelle partiene, både til høyre og til venstre, som vil sanke de tapte stemmene. Spørsmålet er om de kan utnytte denne sjansen, og kanskje defintitivt få stukket hull på byllen. Men det vil ta tid. Nasjonal Fronts velgere vil trenge tid før de vender tilbake til de tradisjonelle partiene. Men isfronten mellom Le Pen og Mégret vil i det minste forhindre nye velgere fra å slutte seg til et eller to partier som begge vil ha mistet det meste av sin troverdighet underveis. Historisk sett er det to ting som eliminerer et ekstremt høyreparti: krig eller indre oppløsning. Nå blir den gamle sannhet bekreftet nok en gang.