Nasjonal strategi

Det har vært de nasjonale strategers uke. Nå er de flyttet tilbake til Youngstorget. Mandag grep Arbeiderpartiets sentralstyre resolutt inn for å rigge den norske skutas framtidige finansvesen. Tirsdag flyttet den store samtalen noen etasjer opp for å diskutere de nasjonale strateger i et historisk perspektiv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Motboka til Rune Slagstads «De nasjonale strateger» ble presentert i den vakre funkissalen på toppen av Folketeaterbygningen. Midt blant bidragsyterne satt Per Kleppe og Finn Lied, lysende representanter for Arbeiderparti-statens styringsvilje. Gerd-Liv Valla representerte den nye tid i fagbevegelsen. Var det også et signal?

  •  Nå sitter Arbeiderpartiet og regjeringspartiene i finanskomiteen og prøver å finne fram til et stort kompromiss om den framtidige bankstrukturen i Norge.
  •  Nå som før blir våre private kapitalister for små. Og der vi har vært store, som i shipping, hadde det ikke vært noe uten skattefrihet. De fristilte offentlige selskapene kan ha noe i seg. Telenors utvandring til Stockholm tyder på det. Derimot har vi en rik stat, og, som Bernt Stilluf Karlsen formulerte det under Scenarier 2000-seminaret, det også på Youngstorget: «Selv ikke Finansdepartementet kan skjule det lenger.» Staten er den største kapitalisten i Norge, slik den har vært siden 1820-åra da de store handelshusene gikk under. Men hva hjelper det når staten mangler visjoner og ambisjoner?
  •  Det har etablert seg en forestilling om at pengene staten nå samler i oljefondet er en ren kapital som ikke må besudles av politikk. De står tryggest på bok hvis de ikke brukes til lønninger i offentlig sektor. De skal i hvert fall ikke brukes som utviklingsinstrument. Heller enn å styre med dem, har politikerne fordelt pengene.
  •  Rune Slagstads bok beskriver en tid da dette var annerledes. Da var landet rett nok fattig, men de store strateger som Erik Brofoss og Jens Chr. Hauge var ikke redde for å innta kommandohøydene. Da markedsliberalismen banket på også hos oss mot slutten av 1970-åra, var det imidlertid som om det samfunnsbevisste eierskapet og det strategiske lederskapet forduftet.
  •  Når Arbeiderpartiet og regjeringspartiene nå lukter på ideen om å lage en stor finansenhet som til og med kan konkurrere utenfor landets grenser, dukker imidlertid moldvarpene raskt opp. Problemet blir størrelsen. Det samme gjelder oljeindustrien: Tanken om å slå sammen Hydro og Statoil tar pusten fra alle. Pass opp for Konkurransetilsynet! Og selvsagt dreier det seg om markedsmakt. Men det er jo ikke noe strategisk perspektiv. Wilhelm Thagaard var også sjef for Konkurransetilsynet, men hadde ingen engstelse for at noen skulle bli for store hvis de ble tatt i bruk for å utvikle nasjonen. Og både finans, olje og kraft har i seg muligheter som kaller på de store grep.
  •  Staten har lenge ligget brakk som utviklingsinstrument. Den har fungert som et Røde Kors hjelpekorps med helgevakt som rykker ut når bankvesenet begynner å hoste eller Saga ikke greier sin første feberrie. Og det gamle styringsparti Arbeiderpartiet har fått for mange interne sektorgrupper med vetorett. Derfor har den rike stat gitt avkall på å beskytte det nasjonale. Som Stilluf Karlsen formulerte det: «Det er ydmykende å se hvordan vi blir slengt rundt. Kommer en tilfeldig utenlandsk bank forbi, får den det den ber om.»
  •  Dette har intet med liberalistisk eller sosialistisk å gjøre, men med vilje til å ta vare på det viktige. Hvis Ap og Sp er i ferd med å gjenvinne troen på politikken, er det interessant. For politikere uten politikk er verre enn politikk uten politikere.

Thorbjørn Jagland har ved flere anledninger vist at han er opptatt av eierskap i en strategisk sammenheng. Og i går rykket Sp's Roger Enoksen ut i Aftenposten. Det vitner om at noe er på gang. Rett nok inneholdt eierskapsmeldingen formuleringer om strategiske investeringer i aktiviteter vi ville ha i Norge på lang sikt. Men det hele har forsvunnet i kontantstøtten og verdikommisjonen. Eller som Erik Rudeng sier det i debattboka han har redigert om Slagstads verk: «Desillusjonering, frenetisk mediefiksering, imagepleie, intellektuell konvensjonalitet og fravær av ambisjoner om retningsgivende lederskap synes å prege politikerne.»