Nasjonale strateger?

Fusjonen mellom Telia og Telenor er et ledd i en revolusjon som griper fatt i oss alle. Dagens teknologiutvikling er en form for samhandling som forandrer verden. Den er derfor politikk. Men hvem er det som driver den fram?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var samferdselsminister Odd Einar Dørum som presenterte fusjonsplanene for det norske folk i går. Det er en rolle han kler, og mange synes nok at det er Venstres tur til å få noe ut av regjeringssamarbeidet. Men er ikke hans tilstedeværelse ved presentasjonen en kulisse? For det står da intet i regjeringens erklæring fra Voksenåsen som tyder på at denne regjeringen ville ta ledelsen i en internasjonal nyorganisering av vår teleindustri? I fjor var det med nød og neppe at fusjonsforhandlingene ble ført til en politisk konklusjon med regjeringen som aktør, fordi Senterpartiet satte foten ned. Nå velsigner Anne Enger Lahnstein det hele, men forbeholder seg retten til å gi en negativ kommentar.

  • Slik er både Odd Einar Dørum og Anne Enger Lahnstein i en viss forstand i tida. Men Senterpartiet går nok til dette med den ene halvdelen av hjernen i historien. For med fusjonen og privatiseringen av Telenor fullføres i virkeligheten en dramatisk endring av den norske staten. Og det er en endring som politikerne knapt har en plan for, og som ikke minst Senterpartiet, men også store deler av arbeiderbevegelsen, har vært sterkt imot. Hvis vi skal lete etter drivkreftene bak endringene i tele, post og elektrisitet, må vi ty til det uklare begrepet «globalisering». Det er et komplekst samspill mellom ledere med kunnskap om teknologien og evne til observasjon av hvordan andre ter seg i en ny virkelighet, som ligger bak reformene. Tormod Hermansen var nok formann i den komiteen som la premissene for statens nye rolle i forretningsvirksomhet, men det er neppe der vi finner insentivene til det grep som fusjonen er.
  • Vi lever i en verden der innsikt i teknologi og organisasjon er fellesgods. De kan like mye om dette i Norge som i USA og verden for øvrig - og hva ser vi der? Jo, fusjoner er tidas melodi. Det ble gjennomført flere fusjoner i 1998 enn i noe tidligere år, ifølge Economist, og alt tyder på at 1999 vil bli et nytt rekordår. Impulsene til å handle på dette planet i næringslivet, er derfor uendelig sterke. Fusjon er smittsomt. Ledere på topplan lever i omgivelser der slagordet er: «Følger du ikke med på dette, er du fortapt.» Spesielt når det gjelder organiseringen av verdiskapingen i kommunikasjonsteknologien handler dette om historien om framtida. Forestillingen om at konkurransefortrinnet ligger i å ligge foran de andre, er antakelig det reelle beslutningsgrunnlaget.
  • I dette spillet er ikke politikerne aktører med entusiasme. I beste fall går de bak med et godt eksempel, ikke foran. Deres ambisjon er å være først i køen av dem som kommer etter næringslivets toppledere. Heri ligger den store forskjellen fra tidligere tider. Vi har i vinter hatt en debatt på grunnlag av Rune Slagstads bok «De nasjonale strateger». Han viser hvordan de store industribyggerne i forrige århundre som Anton Martin Schweigaard, Fredrik Stang og Ole Jacob Broch hadde en visjon for samfunnsutviklingen som de virkeliggjorde gjennom sine industripolitiske tiltak. Det er en skjebnens lune at Televerket sto sentralt i deres nasjonsbygging. Men også etterkrigstidas industripolitikere, som også var industribyggere, hadde en visjon for Velferds-Norge og drev igjennom en politikk for dette: Jens Chr. Hauge, Finne Lied, Robert Major, Bjarne Hurlen, Helmer Dahl.
  • I dag leter vi forgjeves i partidokumenter etter et program for fusjoner. I alle fall er det få spor etter en politikk for sammenslåinger over lande-grensene, slik Telia{ndash}Tenenor-fusjonen er. Samferdselsminister Odd Einar Dørum er i beste fall forretningsfører for de teknologiske nødvendigheter. Han er en slags nisse på fusjonsmakernes lass. Det er som om politikerne ikke ser de politiske valgmulighetene, og kanskje leter de heller ikke etter dem. For den forretningsmessige og teknologiske logikken som ligger til grunn for det som skjer, representerer tilsynelatende så sterke krefter at politikerne har abdisert. «Målet med politikken var en menneskeskapt verden fri for fare,» skriver Francis Sejersted i sin lille bok «Teknologipolitikk», der han tar oppgjør med forestillingen om teknologiens uavvendelighet. Dagens politikk er teknologiskapt, og søker fare.