«BEVARES NASJONALGALLERIET, må man oppløse Nasjonalmuseet», sa en profilert arkitekt til meg for en kort stund siden. Hvorfor det? tenkte jeg. Er det virkelig mer truende for Nasjonalmuseets organisasjon at Nasjonalgalleriet beholdes som et fysisk supplement til det planlagte museet på Vestbanetomta, enn at Nasjonalmuseets nye direktør Audun Eckhoff ønsker å gjenopprette fagavdelingene, eller at Arkitekturmuseets plassering er løsrevet fra samorganiseringen? Debatten om Nasjonalgalleriet handler først og fremst om fagavdelingenes innbyrdes roller og posisjoner innenfor Nasjonalmuseet og bør ikke ses som en omkamp om selve fusjonen.

Nasjonalmuseets korte historie siden sammenslåingen av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet og Museet for samtidskunst i 2003, er fylt med endeløse konflikter og debatter; for og imot fusjon, for og imot Tullinløkka, og nå kampen for å bevare Nasjonalgalleriet og diskusjonene om de ulike fagavdelingenes samlinger og utstillingsbehov vil få nok plass på Vestbanetomta.

I FJOR FLYTTET Arkitekturmuseet til Bankplassen inn i det rehabiliterte Groschbygget, tilføyd en ny Fehn-paviljong. Å være i eget bygg regnes som grunnen til at denne fagavdelingen står styrket, med mer fagpersonale, bedre økonomi og arbeidsro. De tre gjenværende avdelingene (design, eldre og nyere kunst) lever mer i uvisshet om hva framtida bringer. Etter flere år med interne konflikter og direktørutskiftninger ønsker alle ansatte ro til å konsentrere seg om det faglige museumsarbeidet. Mange har også lenge gledet seg til å komme ut av gamle, tungvinte bygninger, med vanskelige arbeidsforhold, umulig logistikk, sopp og dårlig klima, til et lekkert nybygg på Vestbanetomta.