Nasjonalmuseets dilemma

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«BEVARES NASJONALGALLERIET, må man oppløse Nasjonalmuseet», sa en profilert arkitekt til meg for en kort stund siden. Hvorfor det? tenkte jeg. Er det virkelig mer truende for Nasjonalmuseets organisasjon at Nasjonalgalleriet beholdes som et fysisk supplement til det planlagte museet på Vestbanetomta, enn at Nasjonalmuseets nye direktør Audun Eckhoff ønsker å gjenopprette fagavdelingene, eller at Arkitekturmuseets plassering er løsrevet fra samorganiseringen? Debatten om Nasjonalgalleriet handler først og fremst om fagavdelingenes innbyrdes roller og posisjoner innenfor Nasjonalmuseet og bør ikke ses som en omkamp om selve fusjonen.

Nasjonalmuseets korte historie siden sammenslåingen av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet og Museet for samtidskunst i 2003, er fylt med endeløse konflikter og debatter; for og imot fusjon, for og imot Tullinløkka, og nå kampen for å bevare Nasjonalgalleriet og diskusjonene om de ulike fagavdelingenes samlinger og utstillingsbehov vil få nok plass på Vestbanetomta.

I FJOR FLYTTET Arkitekturmuseet til Bankplassen inn i det rehabiliterte Groschbygget, tilføyd en ny Fehn-paviljong. Å være i eget bygg regnes som grunnen til at denne fagavdelingen står styrket, med mer fagpersonale, bedre økonomi og arbeidsro. De tre gjenværende avdelingene (design, eldre og nyere kunst) lever mer i uvisshet om hva framtida bringer. Etter flere år med interne konflikter og direktørutskiftninger ønsker alle ansatte ro til å konsentrere seg om det faglige museumsarbeidet. Mange har også lenge gledet seg til å komme ut av gamle, tungvinte bygninger, med vanskelige arbeidsforhold, umulig logistikk, sopp og dårlig klima, til et lekkert nybygg på Vestbanetomta.

Det er slående hvordan den pågående debatten om gamle versus nye bygninger rører sammen ulike motiver og interesser. Bare hittil i år er det skrevet over 500 artikler og debattinnlegg om Nasjonalmuseet. Det er særlig planene om fraflyttingen fra Nasjonalgalleriet som har vakt harme. Og nå er kunstnerne er kommet på banen med innlegg og underskriftskampanjer. 11500 underskrifter er i løpet av våren samlet inn for å bevare Nasjonalgalleriet, men det er neppe nok til å forandre Arbeiderpartiets beslutning i første omgang.

DA TULLINLØKKA var det utpekte byggestedet for det konsoliderte Nasjonalmuseet, var det aldri snakk om å forkaste Nasjonalgalleriet som utstillingsrom. Derfor uteble reaksjonene da Karin Hellandsjø, daværende sjefkonservator i Museet for samtidskunst, sommeren 2002 skrev en kommentar i Aftenposten med tittelen «Hva vil kunstnerne?». Her ba hun kunstnerne engasjere seg før rammene for Nasjonalmuseet ble lagt vedrørende flytting, nybygg, arealer og forvaltningsansvar av den historiske og aktuelle kunsten.

Det er liten tvil om at det er samtidskunsten som har tapt mest på fusjonen når det gjelder innkjøp, utstillinger, forskning og formidling, og man kunne kanskje forventet at kunstnerne hadde demonstrert tidligere for bedre forvaltning av deres eget felt. Det er bred enighet om at samtidskunsten må ut av det gamle bankbygget, men derimot uklart hva som skal skje i det nye bygget. Dersom den historiske kunsten forble værende i et rehabilitert og utvidet Nasjonalgalleri, eventuelt også deler av designhistorien i et ombygget Kunstindustrimuseum, ville det bli tydelig for alle at samtidskunsten fikk en gunstigere posisjon på Vestbanetomta. Som kunstneren Lotte Konow Lund skrev i Morgenbladet i april: «Å slå sammen alle kunstretninger, i ett bygg, vil gjøre oss alle fattigere».

Aksjon «Bevar Nasjonalgalleriet» er opptatt av betydningen bygningen har hatt for utviklingen av Norge som en selvstendig, demokratisk stat og for norsk kunsthistorie. Nasjonalgalleriet er intimt forbundet med den nasjonale moderne kunstens utvikling, og å bevare bygningen er å bevare kollektiv, historisk bevissthet. I 1836 besluttet Stortinget å bevilge 1000 spesiedaler til «Begrundelse af en Kunst- og Malerisamling» som raskt ble benyttet til å kjøpe malerier av I.C. Dahl og Thomas Fearnley. Kort tid etter ble det daværende «Nationalmuseet» åpnet i et par værelser i Det Kongelige Slott. I 1882 ble samlingen fusjonert med Skulpturmuseet og flyttet til den bygningen vi kjenner i dag, som ble utvidet med hver sin ving i 1907 og 1924.

NASJONALGALLERIETS markante direktør Jens Thiis kan sies å ha formet vårt blikk på historien. Under hans direktørtid fra 1908 til 1941 ble det laget rom for middelalderens og renessansens kunst, vi fikk Langgaardssalen, Den franske sal og det høyt skattete Munch-rommet. Thiis ønsket at Nasjonalgalleriet skulle speile den europeiske kulturhistorien, men også være et rom for samtidskunst. Det var spesielt Munch, nyere fransk kunst og periodens fransk-influerte modernister som ble prioritert.

Men hva slags fysiske og konseptuelle rom vil det nye Nasjonalmuseet på Vestbanetomta gi oss? Og hvordan skal disse forme våre blikk på kunsten og samtida? Forrige uke arrangerte kunsthistoriskforening paneldebatten «Samlokalisering av Nasjonalmuseet». Der deltok direktør Audun Eckhoff, førsteamanuensis Ina Blom, Ulf Holmene fra Riksantikvaren, Britt Hildeng fra Arbeiderpartiet og Trine Skei Grande fra Venstre og uenighetene var mange med hensyn til bevaring av bygg, prioriteringer og plassering av samlingene.

UNDER DEBATTEN ble det rettet kritikk mot Arbeiderpartiets hastige vedtak om fraflytting fra Nasjonalgalleriet og den kjappe utlysningen av arkitekturkonkurransen på Vestbanen. Ina Blom mente det var på tide å kreve tydeligere visjoner for et samtidskunstmuseum, mens direktør Eckhoff håpet at redselen for å miste Nasjonalgalleriet ikke drukner begeistringen for at regjeringen vil bruke flere milliarder på et nytt museumsbygg. Det er også en lang vei fram før Stortinget endelig bevilger pengene som trengs.

Ifølge Ulf Holmene er det fullt mulig å rehabilitere Nasjonalgalleriet, hvis viljen er der. Og vi kan håpe at viljen kommer snart, for allerede til høsten defineres det endelige arkitekturprogrammet. Den eldre kunsten bør få bli i Nasjonalgalleriet, eventuelt også i Kunstindustrimuseet. Da kan moderne kunst og design etter 1900 prioriteres i det nye bygget på Vestbanen. Det betyr ikke at den skal rå grunnen alene: Det bør vektlegges spesifikke rom for samtidskunsten samtidig som store arealer kan huse internasjonale viktige, temporære utstillinger med kunsthistoriske og interdisiplinære perspektiver og kunstnerskap i fokus, det være seg Goya eller Doug Aitken.

Publikumstilstrømningen vil slik kunne sikres til alle arenaer. Nasjonalromantikken, den unge Munch eller utviklingen innen norsk design og kunst i det 20. århundre vil alltid ha sitt publikum. Det samme vil samtidens kunstproduksjon nå kunne få. Bare med tydelige arkitektoniske rom og sterkere kunstfaglig fokus vil Nasjonalmuseet bli satt på rett spor framover.