Nasjonalt ansvar

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Landet vårt kastes i dag ut i en meget alvorlig situasjon når vel 80000 LO-organiserte går ut i streik. Både NHO og LO har et ansvar for å finne en løsning så raskt som mulig. Men det er en situasjon som heller ikke det politiske miljø kan abdisere fra ansvar for. En langvarig streik i det moderne samfunn er ikke noe som bare angår konfliktpartene, men også mange tredjeparter som ikke er direkte involvert i streiken.
  • Partene har ikke villet komme med reviderte krav og tilbud før streiken er et faktum. LO må for sin del samle seg om en konkretisert tolkning av votumet fra sine medlemmer. Grådighetskultur og lederfallskjermer, som så langt er brukt som forklaringen på at flertallet sa nei, inngår som kjent ikke i det avtaleverket det ble forhandlet om.
  • NHO må på sin side allerede nå belage seg på at det må betydelige forbedringer til på alle de fire punktene i den avtalen som ble sendt ut til avstemning. Uten det vil ikke LO-ledelsen våge å sende et nytt forslag ut til medlemmene. Det betyr at den femte ferieuka bør komme raskere og at det må legges mer penger i etter- og videreutdanningen. Mye tyder også på at toårige tariffperioder må gjeninnføres. Samtidig er det naturligvis viktig at rammene for oppgjøret ikke sprenges.
  • Det er i virkeligheten solidaritetslinjen i den økonomiske politikken som nå står på spill. Det er ingen tvil om at både de fagorganiserte og bedriftseierne har vunnet på den. Det er derfor viktig at partene tar ansvar for at streiken blir minst mulig ødeleggende for samfunnet. Ikke minst arbeidsgivernes organisasjon NHO har nå en gyllen mulighet til å innta en nasjonal posisjon. Streiken er også en kamp om opinionen, og hos brede lag av folket står ikke arbeidsgiverne sterkt i øyeblikket. Å ta nasjonalt ansvar i denne situasjonen vil være å bidra til at streiken bringes raskt til opphør. Prisen for en løsning kan bli større om streiken får vare lenge.
  • Det er grunn til å minne om at oppgjøret i offentlig sektor ennå ikke er kommet i gang. Her er forventningene enorme og mulighetene for konflikt overhengende. En lang arbeidskonflikt i privat sektor gjør ikke oppgjøret i stat og kommune lettere.