NATO dør, Norge blør

Valget mellom «dobbelt utenforskap» eller den nye transatlantiske hovedveien er bare én av Norges lærdommer etter krigen i Afghanistan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Afghanistan-krigen har gjort NATO til en prateklubb. Som militær organisasjon er NATO i ferd med å dø fordi USA vil det slik, og fordi EU bygger sin egen militære kapasitet. Norge vet ikke lenger hvilket NATO vi har - og det er det eneste vi vet utenfor EU.

Vi lever i paradoksenes tid. Ikke mindre enn måneder etter NATOs historiske beslutning om å aktivere den såkalte artikkel 5, prinsippet om «en for alle - alle for en», viser NATO seg som et tomt skall blottet for militærpolitisk samarbeid i Afghanistan-krigen. USAs overlegenhet overfor europeiske allierte viser at USA ikke trenger militær hjelp. Spørsmålet er om Europa og USA noen gang igjen vil kunne kjempe en krig sammen. Amerikaneren Wesley Clark, NATOs tidligere øverstkommanderende i Europa, mener NATOs politisk-militære beslutningssystem må rustes opp til å gjennomføre high-tech-krig med bruk av elitetropper. Den militære ubalansen over Atlanteren forsterker den politiske ubalansen mellom USAs og Europas verdensbilder.

Prateklubb

Det er ikke fundamentalt nytt at NATO er en prateklubb. Alliansens styrke har alltid vært å bygge konsensus der det var konflikt, og forkle uenighet i vakre ord om solidaritet og samhold. I dag er USA og Europa enige om at terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er farlig, men solidariteten og samholdet brister når Europa og USA ikke enes om hvordan truslene best bekjempes. Solidariteten brister når USA, om de skulle ønske det, kan be om politisk legitimitet i NATO, for så å krige akkurat slik de selv finner best. En kommende krig mot Irak blir USAs krig, ikke Europas. Europa vil av hensyn til harmonien over Atlanteren kanskje uttrykke halvhjertet støtte. Storbritannia vil sende noen fly for å vise at de var en stormakt. På et underlig vis tror London at de har et spesielt forhold til Washington.

To problemer

Alt dette skjer mens Europa sliter med å finne seg selv militært. I 2003 skal EU ha 60000 soldater parat til såkalte kriseoperasjoner. Dette målet nås ikke. EU har to problemer. Ingen vilje til militær opprustning slik at styrkene kan kjempe - uten å «låne» viktig kapasitet fra USA eller NATO - dersom USA tillater det. Dette skaper avhengighet av USA. USA har i praksis et veto mot større europeiske militære aksjoner. Ikke uttrykt som et dramatisk «njet», men ved at USA kan diktere betingelser for europeisk politisk-militær autonomi. Europas andre problem er den totale mangel på en strategisk visjon for hva styrkene skal brukes til ut over å bilegge krig og konflikt - og hvorhen. Forsøker EU å formulere svar på dette nå, vil det sprenge samarbeidet.

Kombinasjonen av EUs militære impotens, fraværet av en strategisk visjon, og USAs militære overlegenhet samt vilje til å bruke NATO som instrument for å kontrollere europeisk sikkerhet vil ikke sprenge NATO. NATO vil simpelthen visne - gradvis dø hen - fordi USA militært klarer seg utmerket uten, mens EU stadig mer resolutt forsvarer sin militærpolitiske autonomi på tross av militær impotens. Den institusjonelle rivaliseringen mellom NATO og EU, båret av faktisk politisk uenighet og byråkratisk kamp i Brussel som fører til duplisering av planlegging og beslutninger, er kommet til et punkt som ikke kan reverseres. Dette er kanskje ikke så lett å oppdage i Norge, der NATO, du gamle - du gode, er en doktrine med mange forsvarere.

Hvilket NATO?

Norges problem er at vi ikke vet hvilket NATO vi har i dag, og enda mindre om få år. Å stille seg passiv til dette er et brudd med erkjennelsen av egen sårbarhet som brakte Norge inn i NATO i 1949. Norges valg av USA og NATO den gang var et valg av trygghet, ikke av USA i seg selv. I dag er vi ikke tjent med å forbli for tett koblet til USA. Fordi rivaliseringen mellom USA og EU er irreversibel, og fordi Norge stadig blir koblet fra viktige sikkerhetspolitiske beslutninger som i økende grad finner sted i EU, er det bare én farbar vei utenom et «dobbelt utenforskap». Norge må koble seg på den nye, meget humpete transatlantiske hovedveien mellom Brussel og Washington. For Norge begynner den veien i Brussel. Når NATO visner hen, er ikke NATO om 5- 10 år det viktigste stoppestedet på veien mellom Brussel og Washington. Det er EU.