NATO-hus forbi

Denne uka forvandles NATO til et krigførende verdenspoliti med norsk deltakelse, det skjer nærmest uten politisk debatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SCENE 1, JANUAR 1989: En NATO-øvelse er gjennomført i et vinterkledd Troms. Norge har felles grense med Vestens hovedfiende, Sovjetunionen og Warszawapakten. Det lir mot valg for det forsvarsvennlige Fremskrittspartiet. Partiet arbeider med programmet for en ny stortingsperiode. Et superkort avsnitt om utenrikspolitikk innledes som følger: «Det må legges større vekt på et godt og tillitskapende forhold mellom Norge og dets NATO-allierte.»

SCENE 2, NOVEMBER 2002: Diplomater og generaler svetter seg gjennom finpussen mot NATO-toppmøtet i Praha, en hovedstad i den tidligere østblokken. Møtestedet er ikke tilfeldig, nye land fra den gamle Warsawapakten forbereder seg til fullverdig NATO-medlemskap. I Norge er Fremskrittspartiet landets største parti på meningsmålingene. Partiets nye program om utenrikspolitikk, stadig kort, innledes som følger: «Det må legges vekt på et godt og tillitskapende forhold mellom Norge og våre NATO-allierte.» Ikke mer, og ikke mindre. Ett ord er endret siden 1989. Norge skal ikke lenger legge større vekt på våre NATO-allierte. Det holder nå med å legge vekt på NATO.

NORGES STØRSTE PARTI, og flere med det, omtaler NATO som en god gammel forsvarsallianse mot farer som truer Norges grenser. Den sikkerhetsorganisasjonen som skal diskuteres i Praha, har ingenting med forsvarsalliansen av 1989 å gjøre. I Praha vil ingen snakke om Troms eller Grense-Jakobselv, men alle om Afghanistan, Irak og nye fiender utenfor Europa. Den gamle fienden, Sovjetunionen, blir i russisk drakt et assosiert medlem av NATO. Alliansen fødes på ny, uten et europeisk fiendebilde. I stedet rettes oppmerksomheten utover. Etter initiativ fra USA vedtas en ny NATO-styrke til krigsinnsats utenfor Europa. Norske soldater skal inngå i denne roterende utrykningsstyrken på om lag 20000 mann. Den skal kunne dra i krigen på 24 timers varsel. Bakgrunnen er den gamle forsvarsalliansens kamp for å gjøre seg relevant for verdens eneste gjenværende supermakt, USA. Resultatet er et globalt NATO og flere norske soldater i krigsoppdrag under fjerne himmelstrøk.

ETTER 11. SEPTEMBER 2001 påkalte USA NATO-paktens artikkel 5: en for alle, alle for en. Vedtaket var historisk, men symbolikken viste seg viktigere enn innholdet. Militært har Europa lite å tilføre USA. I kampen mot terroren er NATO en militær anakronisme for supermakten, som i økende grad har sett på organisasjonen som en politisk støttearena. USA ivret derfor tidlig for en bredest mulig utvidelse av NATO. Når George W. Bush lander i Praha torsdag, vil han derfor få i pose og sekk. En bred utvidelse vil vedtas, og som bonus forvandles organisasjonen til et nyttig militært redskap i kampen mot global ondskap. Men kanskje vil også statsminister Kjell Magne Bondevik puste lettet ut i Praha. Med en global utrykningsstyrke i NATO kan Bondevik slippe nye direkte henvendelser om norske bidrag til krig, slik han fikk da USA gikk til krig i Afghanistan. Den politiske kostnaden ved å sende norske soldater i krig blir mindre når det er NATO som skal slåss, og ikke Norge under amerikansk kommando, som i Afghanistan. Og det er ikke lenge til George W. Bush på nytt kan be om hjelp, denne gang mot Saddam Hussein.

OM DEN POLITISKE prisen for et forvandlet NATO er lav, er prisen norske soldater må betale, langt høyere. Norske soldater har vært i krig under NATO-flagg på Balkan, de er i krig under amerikansk flagg i Afghanistan, og de kan om kort tid havne i en Irak-krig under NATO-flagg. Men revolusjonen ser stadig ut til å gå norske politikere hus forbi. I det minste er det liten debatt som kommer offentligheten for øret, og kanskje er det fordi det ikke er drept en eneste norsk soldat under krigsoppdrag siden andre verdenskrig. Men med dagens nye virkelighet for norske soldater er det bare spørsmål om tid før den første kommer i retur i en svart plastpose. Da vil også den nye NATO-virkeligheten tvinge seg inn over landet, og kanskje vil da også Norges største parti koste på sitt partiprogram en setning eller to om NATO og verden etter 1989.