NATO kan rakne

NATO kan havne på historiens skraphaug. Det var den tøffe meldingen USAs avtroppende forsvarsminister William Cohen avleverte på forsvarsministermøtet i Brussel i forrige uke. På historiens skraphaug ligger fra før NATOs motstander, det gamle Sovjet. Men egentlig handler dette om hvor sterk innflytelse USA skal ha rundt omkring i verden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den amerikanske forsvarsministeren valgte å sende en torpedo inn i EUs toppmøte i Nice i form av en kraftig advarsel, ikke til Frankrike som den slags ikke biter på av mange og historiske årsaker, men til den britiske Labour-regjeringen som fra før er blitt kraftig angrepet av den hjemlige opposisjonen for å «lefle med Frankrike». William Cohens budskap til de ganske sjokkerte NATO-kollegene var at de transatlantiske båndene mellom USA og Europa vil svekkes og kanskje ryke dersom EU realiserer noe som likner de franske ambisjoner om å bygge opp en militær kommandostruktur uavhengig av den som allerede eksisterer i NATO. Poenget her er at det bare kommer til å finnes ett sett militære styrker som to konkurrerende kommandosentra da vil slåss om.

  • Alarmen gikk naturligvis høyt og tydelig på EUs toppmøte i Nice et par dager seinere. Den britiske statsminister Tony Blair erklærte med brask og bram at Storbritannia aldri vil gå med på europeiske arrangementer som svekker eller konkurrerer med NATO. Blair gjorde akkurat det amerikanerne ville ha ham til å gjøre, og markerte avstand til Frankrike, til tross for at det var Blairs avtale med Jacques Chirac i Saint-Malo som satte dette toget på skinnene. Javier Solana som var generalsekretær i NATO, men som nå er EUs «utenriksminister», rykket også ut og forsikret at EU bare bygger opp styrker som skal kunne settes inn i kriser, mens NATO fortsatt har ansvaret for forsvaret av alliansens medlemsland. Deretter vedtok EU en uttalelse som inneholdt disse forsikringene.
  • Men da er vel alt vel og bra? Neppe. De beroligende uttalelsene dekker over at NATO under sitt toppmøte i Washington i april 1999, i sin jakt på nye oppgaver etter at hovedfienden er havnet på skraphaugen, nettopp har som ambisjon å ta seg av lokale kriser som krever militær innsats, slik som i Kosovo. Dette er helt sammenfallende med EUs ambisjoner som der i gården i EU-språk er beskrevet som «Petersberg»-operasjoner. Denne overlappingen er så komplisert at alle forsøk på avklaring mellom NATO og EU foran møtet i Nice mislyktes, og altså utløste den åpne krisen i forholdet til USA.
  • Så sier noen at EU i dag verken har militære staber eller andre ressurser på plass som utgjør noen reell konkurrent til det formidable apparatet i NATOs SHAPE-hovedkvarter. De franske ambisjonene er bare en papirtiger, og ikke mye å bekymre seg over. Men i øyeblikket er den politiske dynamikken på EUs side, og ikke på NATOs. Akkurat nå er den sittende amerikanske presidenten en handlingslammet Bill Clinton som beklager seg i rockeavisa Rolling Stone over at han ikke kan bli en ny Franklin D. Roosevelt og la seg velge til en tredje presidentperiode. Den som avløser ham i januar, vil forvalte et svakt, folkelig mandat og møte en Kongress der skepsisen til Europa er sterk og voksende. NATO er en institusjon på jakt etter nye oppgaver etter at Muren falt og Sovjet gikk i oppløsning. Organisasjonen har de siste ti årene på en bemerkelsesverdig måte klart å omdefinere seg selv, og har gjennomført sitt første felttog mot lille Serbia uten å miste en eneste soldat i kamp, men er like fullt en struktur konstruert for en helt annen trussel og en helt annen politisk virkelighet enn det som er dagens.
  • Historien kjenner ingen forsvarsallianser som har bestått etter at trusselen forsvant. Det siste tiåret har NATO framstått som unntaket fra denne regelen. Den smule dramatikk rundt toppmøtet i Nice kan være et forvarsel om at dette likevel ikke er en varig tilstand. Men uansett utfall er det klart at dramatikken oppstår som en følge av forandringene i Europa idet EU forbereder seg til å omfatte nesten hele det europeiske kontinentet. Frankrike vil at denne store enheten skal bidra til å balansere USAs nåværende dominerende innflytelse i verden, men har foreløpig liten støtte for tanken. Det er likevel det denne dragkampen dypest sett handler om.