NATO knuste ALT

CACAK (Dagbladet): NATO knuste alt Milica (16) og hennes familie hadde da flyene slapp sine bomber over den serbiske byen Cacak. Raseriet tvinger tårene fram når Milica ser på restene av jenterommet. Både hjem og framtidshåp ligger i grus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I JUGOSLAVIA: EINAR HAGVAAG og JON TERJE H. HANSEN (foto)

Hennes far, Dragan Djordjevic, trodde NATO-flyene var ferdige med nattas bombing. Arbeidsplassen til han og kona og over 6000 andre lå alt i grus. Da han gikk for å se til huset like ved fabrikken, kom det et nytt fly. Bomben traff 30- 40 meter unna, og blåste ned tak og vegger.

- Der er krateret, sier han, og peker på et hull på den andre sida av gata.

Et fattigslig hus av Leca-blokker, som lå enda nærmere, er nesten blåst vekk, og den gamle dama som bodde der, døde.

I Cacak i Sør-Serbia, en by med rundt 75000 innbyggere av 150000 mennesker i hele kommunen, la NATO byens største arbeidsplass, Sloboda, helt i grus. Sloboda hadde på det meste over 6000 ansatte som lagde kjøleskap, komfyrer og andre husholdningsmaskiner. Der inne fantes også en militær del, som lagde ammunisjon og miner. Det var NATOs mål.

Raseri

Eneboligen til familien Djordjevic og nabohusene var nok utilsiktet skadeverk. Men natta til søndag 4. april ødela NATOs krigføring alt familien hadde av jordisk gods og framtidshåp, ikke bare huset.

- Dette var rommet mitt, sier yngstedattera Milica på 16 år.

Den ellers tause og beskjedne jenta kjemper med et indre raseri når hun endelig går med på å vise oss hva som var hennes. Sinnet presser fram tårene. Rester av taket og loftet har falt ned. Som i de andre rommene ligger parketten igjen som pinneved. Men stabelen av planker er dekket av murpuss, biter av takstein og andre steiner som har sust inn gjennom tak og vindu. I det utblåste stuevinduet har mora hennes, Liljana, satt blomster i potter, uansett om stua er like ubrukelig som soverommene og badet.

Milica studerer til maskiningeniør, men fabrikken Sloboda, hvor hun tenkte seg å få jobb, er ødelagt.

Bodde i garasjen

Familien bodde ei stund i garasjen, men den er verken beboelig eller lovlig å bo i. Nå lever de i kjøkkenet og i hagen.

- Jeg håpet vi kunne få et midlertidig husvære mens vi setter i stand dette. Men det finns ikke noe. Ordføreren her er den eneste som bryr seg om oss, ingen andre, ikke Beograd. Myndighetene der sendte noen som så på huset og sa at de skulle bygge det opp igjen, men de sa ikke når, og vi har ikke hørt fra dem seinere, sier Dragan oppgitt.

Både han og Liljana hadde arbeid på Sloboda og tjente rundt 250 kroner måneden, etter gatas vekslingskurs. Nå har de ingenting. De hadde en gang noen sparepenger som de satte inn i en av de nye, private bankene. Banken gikk som så mange andre ad undas. Derfor lot Dragan seg verve av tsjetnikene for å slåss sammen med de irregulære serbiske styrkene i krigen i Kroatia. Han gir meg deres merke med et dødninghode som minne.

- De lovte oss gull og grønne skoger da jeg dro. Men tror du de holdt løftene sine om betaling? spør han foraktelig.

Tynnslitte nerver

Eldstedattera Katarina på 20 år studerte medisin ved Universitetet i Pristina i Kosovo.

- Nei, jeg våger ikke å dra tilbake. Og jeg kan heller ikke hente eksamenspapirene for det jeg allerede er ferdig med, sier hun.

Katarinas nerver virker tynnslitte, i motsetning til foreldrenes oppgitte ro. Hun ser framtida gå opp i røyk. Foreldrene har ikke råd til å betale for et sted å bo for henne i Beograd. Katarina sier det ikke, men hun viser for alle som vil se at hun mener noen har stjålet framtida hennes.

Liljana og Dragan er glade de lever. Familien oppholdt seg i et tilfluktsrom inne i byen den skjebnesvangre natta til søndag 4. april, da Dragan dro ut for å se til huset ved tretida om natta.

- Men hva skal skje med døtrene våre nå? spør Liljana.