Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

NATO tok feil

Det som ikke skulle skje, skjedde likevel: 24. mars 1999 gikk landene i NATO til angrep på Jugoslavia fordi landets president Slobodan Milosevic nektet å skrive under en fredsavtale med representantene for den kosovoalbanske geriljaen i Kosovo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Planleggerne i NATO trodde de kjente president Milosevic, men det viste seg at de vurderte feil:

USA har et enormt analyse- og etterretningsapparat. Forhåndsvurderingen av president Slobodan Milosevic hadde et klart amerikansk stempel.

Etter å ha holdt seg nokså passive i flere år, trappet USA opp sitt engasjement mot slutten av 1995. NATO hadde da satt inn bombeangrep mot serbisk artilleri i fjellene rundt Sarajevo. Samtidig angrep kroatiske styrker serberne i Krajina-provinsen. USA samlet partene til forhandlinger i Dayton, Ohio, med amerikaneren Richard Holbrooke som mellommann og pådriver.

Skjør fred

Dayton-avtalen brakte en skjør fred til Bosnia etter at rundt 200000 mennesker hadde mistet livet i konflikten. Etter disse rundene mente amerikanerne at de kjente og forsto hvordan president Slobodan Milosevic tenkte og handlet. De trodde han lot seg presse, bare truslene var sterke nok og viljen til å sette dem ut i livet ble klart demonstrert.

Internasjonalt økte uroen i fjor vår og sommer da stadig større serbiske spesialstyrker og vanlige hæravdelinger rykket inn i Kosovo-provinsen. De kom stadig hyppigere i kamp med UCK-geriljaen som var begynt å utfordre de overlegne jugoslaviske styrkene.

Geriljaen, ulike observatører og internasjonale medier brakte fram stadig mer omfattende og overbevisende rapporter om overgrep mot den kosovoalbanske befolkningen. Det ble stadig klarere at president Milosevic brukte utstrakt terror mot befolkningen.

NATO truet

I oktober dro Richard Holbrooke på nytt til Beograd for å møte Milosevic. Pressmiddelet han brakte med seg, var et vedtak i NATO som alle de daværende 16 medlemslandene støttet, om at alliansen var villig til å bruke makt mot Jugoslavia.

USAs utenriksminister Madeleine Albright erklærte at «makt er det eneste språket Milosevic forstår», og tilsynelatende bøyde han av. Tilsynelatende slo de amerikanske vurderingene av Milosevics handlingsmønster til. Tilsynelatende gikk han med på oktoberavtalen som satte tak på hvor store serbiske styrker som kunne bli stående i Kosovo. Avtalen skulle overvåkes av 2000 sivile, ubevæpnete observatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE.

Etter at avtalen ble inngått, rapporterte utenriksminister Albright at «Jugoslavia overholdt avtalene». Men forhandlingen under ledelse av amerikaneren Christopher Hill om en politisk løsning, kom ingen vei.

OSSE ble trakassert

Ved årsskiftet overtok Norge formannsvervet i OSSE og fikk dermed i oppgave å sette observatøroppdraget ut i livet oppunder jul. Men utover vinteren utplasserte president Milosevic stadig større styrker i Kosovo i strid med oktoberavtalen. Samtidig ble OSSE-observatørene nektet adgang til det de jugoslaviske offiserene hevdet var planlagte militærøvelser.

15. januar ble 45 kosovoalbanere massakrert utenfor landsbyen Racjak.

Norges utenriksminister Knut Vollebæk reiste i skyttel til Beograd, men rente hodet i veggen hos den jugoslaviske presidenten.

Milosevic benektet fakta, og ga ikke etter for noen krav om å trekke tilbake noen av styrkeforsterkningene. Oktoberavtalene ble brutt på punkt etter punkt.

Gradvis ble konflikten trappet opp, også av den kosovoalbanske UCK-geriljaen som ivret for at NATO skulle gjøre alvor av trusselen om å bombe de serbiske styrkene.

Rambouillet

USAs utenriksminister Madeleine Albright krevde at både representanter for UCK-geriljaen og regimet i Beograd skulle forhandlei Rambouillet-slottet i Frankrike. Det ble satt korte og harde tidsfrister for partene til å gå med på en avtale. Etter denne fristen kom NATO til å sette truslene om bombeangrep ut i livet.

Representantene for UCK-geriljaen skrev til slutt under 18. mars. Milosevic nektet. 20. mars trakk OSSE-observatørene seg ut.

Richard Holbrooke dro en siste gang til Beograd 22. mars og møtte Milosevic med klar beskjed om at han sto overfor valget om å skrive under Rambouillet-avtalen eller bli angrepet.

Han nektet, og 24. mars falt de første NATO-bombene over mål i Jugoslavia.