NATOs dilemma i Afghanistan

Mislykkes NATO i Afghanistan har det internasjonale samfunnet vist seg å ikke være oppgaven voksen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For litt under et år siden skrev direktøren for Nobelinstituttet, Geir Lundestad, at NATOs store test ville stå i Afghanistan. Lundestad konkluderte med at hvis NATO mislykkes, ville alliansens framtid som handlekraftig organisasjon stå på spill. Stadig flere later til å si seg enig i dette synet, og i noen miljøer kan det virke som NATO er i ferd med å bli selve symbolet på alt som går galt i Afghanistan.

Er det virkelig så enkelt?

Selvfølgelig ikke.


FNs sikkerhetsråd
har gjennom åtte resolusjoner gitt ISAF (International Security Assistance Force) mandat til å assistere afghanske styrker med å opprette stabilitet og fred i landet. Styrken består av 35.000 soldater fra 37 land, og ledes av NATO. Bare det å lede en slik coalition of the willing er en utfordring i seg selv. Det gjenstår et godt stykke arbeid før visjonen om stabilitet for hele Afghanistan lar seg realisere, og en slik stabilitet er i seg selv en forutsetning for at andre aktører kan ta fatt på arbeidet med å gjenoppbygge landet.

I noen regioner er sikkerhetssituasjonen fremdeles så ustabil at verken frivillige organisasjoner (NGOs) eller statlige aktører, kan etablere seg. I disse områdene opererer kun personell fra ISAF Og her oppstår dilemmaet: ISAF (og indirekte NATO) har ikke noe ønske om å ta på seg permanente oppgaver innenfor økonomi, rettsvesen, utdanning og for eksempel helse. Likevel er ISAF i noen tilfeller nødt til å intervenere humanitært fordi det ikke er andre ressurser tilgjengelig.

Noen NGOer mener disse inngrepene fortrenger dem fra det humanitære rom. I tillegg hevdes det at ISAFs inngripen sår tvil om de frivilliges egen rolle vis-E0-vis de militære. I midten, som alltid, står sivilbefolkningen.

Paradokset er selvfølgelig
at behovet for disse militære intervensjonen springer ut fra det faktum at ISAF ikke har klart å legge de sikkerhetsmessige forholdene til rette, slik at frivillige og andre med mer egnet kompetanse på feltet faktisk kan hjelpe sivilbefolkningen. Betyr så dette at NATO som leder for operasjonen, er i ferd med å mislykkes? Svaret man får er avhengig av hvor bredt eller snevert man velger å definere begrepet sikkerhet. . Skal man oppnå stabile forhold for sivil rekonstruksjon spiller også andre faktorer enn Taliban og al-Qaidas aktiviteter inn.

I noen regioner nærer den jevne afghanere mer frykt for lokale krigsherrers innflytelse og politiske ambisjoner enn for terroristene. På toppen av dette øver velorganiserte kriminelle miljøer stadig større makt og innflytelse som følge av en særdeles lønnsom narkotikaproduksjon; en aktivitet som fører til korrupsjon i lokal og regional forvaltning.

Samtidig fortrenges tradisjonelt landbruk til fordel for valmuedyrking. Slik forvitrer grunnmuren til det gryende demokratiet i Afghanistan mens vestlige hovedsteder råkes av tilstrømningen av stadig billigere heroin.

De to sistnevnte faktorene kan neppe kalles klassiske militære utfordringer, og løsningen på dem ligger trolig utenom de verktøyene ISAF rår over. Like fullt øver de en negativ innvirkning på stabiliteten i landet, og må derfor tas med i likningen når øverstkommanderende for ISAF skal foreta sine valg og prioriteringer. Slik utfordres ISAF ubønnhørlig av sammensatte problemstillinger hvor militære virkemidler kun har begrenset anvendelse og/eller gir en kortsiktig effekt.


Er det noen vei
ut av dette uføret? Ja, men den krever høy grad av internasjonal politisk vilje og samhandling. Hva man trenger, er en holistisk tilnærming hvor militær tilstedeværelse, politi- og rettssamarbeid, økonomiske incentiver, regional og lokal demokratibygging samt flernivås politisk dialog understøttes gjennom en bred internasjonal front.

Behovet for en multifasettert tilnærming til Afghanistans komplekse problemstillinger blir altså stadig mer påtrengende, og her kan ingen andre enn et samlet, internasjonalt samfunnet lede an. Regionale og internasjonale organisasjoner, NGOer og offentlige aktører må vise større vilje til å stå sammen.

Det betyr videre at land som gir uttrykk for ett standpunkt i NATO, må tilkjennegi samme syn i EU, FN, Verdensbanken og for den saks skyld i G-8. I denne komplekse veven utgjør NATO først og fremst en militær kapasitet, ikke et politisk verktøy. Men NATO er politisk styrt, og i alliansen er det summen av medlemslandenes stemmer som angir organisasjonens innretning og målsetting. Eventuell manglende beslutningsvilje, uklare mål og knapp ressurstilgang peker altså i siste instans tilbake på medlemslandene selv.

Mislykkes vi i Afghanistan er det ikke ISAF, og derigjennom NATO som har feilet, men snarere det internasjonale samfunnet som ikke har vist seg oppgaven voksen.