NATOs nye barn

Neste tirsdag begraves den kalde krigen for godt. De fleste vil drikke gravøl med stor appetitt, men det blir vanskelig å oppdra barnet som tar over etter avdøde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OM EI UKE MØTES NATOS stats- og regjeringssjefer for å bukke Russland og Putin inn i organisasjonen som likeverdig partner i mange viktige saker. Avtalen betyr at den kalde krigen er endelig død, etter at den har vært bygd ned stein for stein etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten i Moskva i 1985. Begravelsen skjer med stort alvor med Bush og Putin som seremonimestere på NATOs toppmøte i Roma om ei uke.

FORBEREDELSENE har vært grundige. Nyordningen ble vedtatt på NATOs utenriksministermøte i Reykjavik i forrige uke. Det skjedde etter at USA og Russland ble enige om en nedrustningsavtale som gjør at disse landene fjerner to tredeler av atomvåpenarsenalene. Men det stanser ikke der. Begravelsen feires også med at George W. Bush besøker Vladimir Putin i Moskva og St. Petersburg seinere denne uka. Det er altså snakk om et slags vorspiel under Kremls krystall, og i tsarenes gamle plysj. For bortsett fra hos noen - ganske mange, faktisk - russiske generaler, kommunistene i Dumaen og noen politisk villfarne høyreekstreme i USA, ser de fleste fortrøstningsfullt fram til å begrave den kalde krigen.

AVTALEN MELLOM Russland og NATO har vært kontroversiell i både Brussel og i Moskva. I korthet går den ut på at NATO lager et nytt råd, som skal behandle spørsmål som bekjempelse av terror, spredning av masseødeleggelsesvåpen og deltakelse i felles fredsoperasjoner. Vi ser her tydelige spor av at mesteparten av avtalen er blitt til etter terrorangrepet mot USA 11. september i fjor. Interne NATO-saker som solidaritetsparagrafen om at et angrep på ett medlem er å anse som et angrep på hele alliansen, hører ikke hjemme i det nye rådet, men i det eksisterende. NATOs medlemsland skal altså fortsatt selv bestemme for eksempel hvem de skal gå til krig mot. Det blir ingen russisk vetorett i kjerneområdene, men en betydelig økt involvering i mange viktige områder.

DET NYE RÅDET skal fungere som det eksisterende, etter konsensusprinsippet - at man oppnår enighet gjennom å snakke sammen. Og det er selvsagt her hunden ligger begravet. Hvis NATO ikke bringer kontroversielle saker til det nye rådet, så blir det bare en uviktig prateklubb. Samtidig vil både NATO og Russland i utgangspunktet gjøre rådet til en viktig institusjon. Graden av viktighet vil avgjøres av hvor kontroversielle saker man bringer inn for rådet. Uten kontrovers er rådet uten viktighet, altså et supperåd. Slike er som kjent ikke politisk fruktbare, og det er jo for å bygge videre tillit Russland slippes inn i NATO.

DET ER BARE TRE år siden NATO var i krig med Jugoslavia. Og la oss bruke det som et eksempel for å illustrere problemene. Det er åpenbart at Russland ikke ville bli trukket inn i beslutningsprosessen om bombing av mål i Jugoslavia. Det dreide seg om bombing av serbere, russernes etniske fettere, men det dreide seg også om det som fra Moskva så ut som et egenmektig USA som brukte NATO til å ta seg til rette. Kunne Russland sitte på rumpa og behandle det som ville bli oppfattet som fillesaker mens bombene haglet over serberne? Selvsagt ikke.

I MOSKVA ER det også en viss misnøye med avtalen. Mange har en følelse av at man har gitt seg hen og lagt seg i fiendens seng uten at medgiften var stor nok. Avtalen gir ingen vetorett, slik man som kjent har i ordentlige ekteskap. Den likner mer på en samboeravtale - litt lurvete, mener altså mange generaler - der et relativt stort felt er tatt ut av samboernes jurisdiksjon, og der den ene parten har rett til å definere hva som skal være en del av avtalen, og hva som skal holdes utenfor. Som i ethvert forhold koker det hele ned til et spørsmål om tillit.

BARNET SKAL HETE noe sånt som NATOs råd to. Vi snakker altså ikke om noe kjærlighetsbarn. Oppveksten blir ikke lett. Forskjellen på suksess og fiasko vil ligge først og fremst i to forhold. Det ene dreier seg om økonomisk og politisk stabilitet i Russland, det andre om at USA ikke opptrer egenhendig og provoserende i internasjonal politikk. Ingen av delene er en selvfølge, og kanskje er til og med det første mer sannsynlig enn det siste.