Natt i korridoren

Ullevål Sykehus (Dagbladet): Det er natt i korridoren. Det snorksoves bak forhengene. Men så skjer det. En eldre herre i rullestol vil på do. Han sparker opp døra fra rommet sitt, og kjører ukontrollert gjennom korridorpasientenes 'beskyttelsesvegger'. Han streifer sengekanten min. Vi er vekket for sjuende gang. Da tilkaller jeg personalet, og ber om å bli trillet ut i Kirkeveien. Der er det mindre trafikk, roligere og bedre luft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg får vite at det er sånn natta er i korridorene. Personalet vet ikke hva de skal gjøre. De er unnskyldt, for både tegner Finn Graff og jeg er enige om dette: Personalet vi møtte, fra vi komm inn til vi ble utskrevet, var hyggelige, imøtekommende og profesjonelle. De er ansatt ved landets største sykehus, men mange av dem har et feltlasaretts arbeidsvilkår. I det rike Norge. I år 2000.

  • Som ved en av livets pussige omstendigheter ble Finn og jeg innlagt omtrent på samme tidspunkt, samme dag og med de samme symptonene. Vi visste ikke om hverandre før neste dag. Da hadde vi tilbrakt natta i hver vår korridor, og nå som vi er utskrevet og i god bebold, synes vi det er riktig å avgi en rapport fra korridoren. Av hensyn til pasientene som daglig fratas sin verdighet. Av hensyn til ansatte som daglig konfronteres med sin maktesløshet. Problemet har vært der i årevis. Fra korridoren er dommen klar: Det er snakk om en politisk fallitt. Uansett åsak. Uansett hvor komplekst og vanskelig det enn måtte være. Det er ingen unnskyldning for at pasientene fortsatt ligger der. Mange av dem er eldre og svært syke.
  • Jeg var den fjerde korridorpasienten på den lille posten. Fler var det ikke plass til. Fullt belegg på denne posten er inklusive to korridorpasienter, fordi et av pasientrommene blir brukt til oppbevaring av sterilt utstyr. Jeg ble trillet inntil en vegg. Det var akkurat plass til senga mellom to dører. På rommene innenfor lå det flere pasienter med behov for hjelp store deler av natta. To meter unna, på den andre sida, var det dører inn til et lagerrom og et skyllerom. Sykepleierne, som bare gjorde det de måtte gjøre, gikk uavlatelig inn i - og ut av disse rommene. Det knaket og pep i dørhengslene, en øredøvende konsert der medpasienters snorking var kraftfulle solopartier. Gulv og vegger er for sikkerhets skyld konstruert slik at enhver lyd får komme til sin rett, og kan utfolde seg i all sin fylde. I taket over meg hang det en skjerm som til enhver tid viste hvilket romnummer det ble bedt om hjelp fra. Det blinkende lyset var ildrødt, som fyrlykt hadde det kunnet dekke hele

Skagerak. Selv når jeg lukket øynene kunne jeg lese romnummerne.

  • Langsmed gulvlistene lå det støvdotter tjukke som en knyttet hånd og lampene i taket manglet skjermer. Her legges alvorlige syke mennesker! Dersom korridoren skulle evakueres raskt, ville det oppstå kaos. Hvordan kan brannsjef etter brannsjef godta dette? Jeg fatter ikke at det er lovlig. Etter å ha overlevd en eneste natt, forsto jeg at jeg måtte være frisk, svært frisk, for dette er normalt et sted hvor man burde bli syk, svært syk etter et døgn.
  • I korridoren er det lettere å forstå dette: Til tross for at Norge har få innbyggere og burde være enkelt å administrere, og til tross for at landet i tillegg er velsignet med all verdens rikdom, protesterer hver 4.velger. De er neppe dumme de som stemmer Fremskrittspartiet. De reagerer. På noe. Et enkelt svar er dette: Hva er det godt for å betale skatt, når man på sine eldre dager kan ende opp i en sykehuskorridor og hver natt heller ønsker seg ut i Kirkeveien?

Når det blir vår og sommer,tåler ikke Arbeiderpartiet mange reportasjer fra sykehuskorridorene før valget er tapt. Korridorpasientene ligger nemlig på den andre sida av grensa; på den utålelige!

  • De rike sørger selvsagt for at de aldri opplever korridornetter. Sånn skapes et marked.

Og sånn skapes en politisk reaksjon.