Nattsvart Camelot

PARK CITY (Dagbladet): Førjulsvinterens store spørsmål i maktens cocktailselskaper er hvorfor graverjournalisten Seymour Hersh syntes han måtte gå løs på John F. Kennedy. Han har jo ingen nyheter. Men til uka seiler «Nattsiden av Camelot» likevel inn på andreplass på bestselgerlista i New York Times.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Seymour Hersh vant Pulitzer-prisen i 1970 da han avslørte My Lai-massakren. Han fortsatte med å dokumentere hvordan CIA ble misbrukt til å spionere på amerikanere, og han kledde Henry Kissinger politisk naken i en biografi.

I høst skulle verket krones med bøkenes bok om John F. Kennedy, den unge idoliserte presidenten som bare regjerte i knappe tre år før Lee Harvey Oswald stoppet ham med en kule i Dallas den 22. november i 1963. For 34 år siden.

Men alt om Kennedy er fortsatt salgbart, en mannsalder etter attentatet. På Broadway har «Jackie» hatt premiere. Nygifte John F. jr. blir stadig skilt i kjendispressen. Nevø Robert jr. trekker seg fra guvernørvalget. Onkel Ted går opp og ned i vekt med flomlys på sitt private liv. Og så videre.

  • Utenfor familien kravler en ytre krets som består av dem som var med eller arbeidet for Kennedyene. Flere av dem kan leve godt bare på å være tilgjengelige for alle TV-programmene som skal ha ekspertkommentatorer til de nye og resirkulerte «avsløringene» om dem i den indre krets.
  • Seymour Hersh har skaffet dem masse nytt arbeid i de siste ukene. I «Nattsiden av Camelot» beskriver han en maktbegjærlig og prinsippløs politiker som konstant er smittet av kjønnssykdommer fordi han tilfredsstiller en umettelige kjønnsdrift med horer og elskerinner i en stri strøm.
  • Ifølge Hersh var det mafiaen som hjalp Kennedy å stjele valget foran nesa på Richard Nixon i 1960. Tøv, sier forvalterne av det en gang så lysende Camelot. Chicago-gangsteren Sam Giancana kunne ikke mobilisere stemmer i Illinois slik at staten tippet over til Kennedy. Sier de.
  • Kennedy-historikerne fillerister boka og forfatteren, og Hersh går fra det ene TV-programmet til det andre og forsvarer seg mot TV-verter som har pustet seg opp til sårete løvinner med alle klørne ute. Bare at da er den uregjerlige Hersh i sitt rette element. Han har slitt ut både CIA og FBI når de har forsøkt å få tak på ham. Men Hersh har større problemer med faghistorikerne som blant annet skriver at «det er en deprimerende opplevelse å lese denne boka». Historikeren Alan Brinkley kaller den «sjuskete» i sin anmeldelse i Time.
  • Boka skulle være juvelen i den journalistiske kronen til Hersh. Manuskriptet ble voktet som en statshemmelighet. Den aller største avsløringen skulle være at John F. Kennedy gikk med på å betale Marilyn Monroe 600 000 dollar for å tie stille om deres angivelige kjærlighetsaffære. Presidenten og femtitallets drømmekvinne med blondt hår, høye pupper, nedslåtte øyelokk og dukkestemme. Det holdt ikke. Seymour Hersh måtte innrømme offentlig at han var blitt svindlet med falske dokumenter, og strøk kapittelet fra boka. Hva da med de historiene og opplysningene som overlevde Monroe-fiaskoen. Er kildene oppgitt? Er de solide? Er der flere enn en?
  • I historikernes øyne stryker bok og forfatter med glans. Men alle er enige om at Hersh har utgitt den hittil mest komplette samlingen av allehånde anklager og påstander om JFKs kvinnehistorier, hemmeligholdte helseproblemer, mafiaforbindelser og hjelp fra pappa Joes millioner på veien mot toppen.
  • Likevel lever nok Kennedy-myten videre, for selv om det er sant at presidenten drev på i senga så dunføyka sto, så rakk han å gjøre minneverdige ting i Berlin og andre steder av betydning for verdenshistorien. Og på de nylig offentliggjorte båndene fra Cuba-krisen er han den likevektige leder som styrer verden unna atomkrigen. Kona til komikeren Milton Berle sa det en gang slik: «Hvis alle de kvinnene som hevder de har ligget med Kennedy snakker sant, ville han ikke hatt styrke til å løfte en tekopp engang, for ikke å snakke om å ta seg av Krustsjov.»