Naturlighetens diktatur

Kristendom og feminisme utgjør en bastant makt-allianse i det norske samfunnet. Begge bevegelsene mener kvinnen er best skikket til å ta seg av barna. Fordi det er mest naturlig, liksom.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik er virkeligheten: Et samlivsbrudd inntrer og mannen oppsøker profesjonell hjelp, til 700- 800 kroner timen, i håp om å få se barna sine mer enn annenhver helg og hver onsdag.

- I en rettssak har du ikke nubbesjanse, sier advokaten.

- Uansett hvor bra pappa jeg har vært?

- Har ingen ting med saken å gjøre. Dama må være narkoman sosialklient, omtrent, før en mann kan drømme om å få omsorgen for barna sine, sier typen med den svære røde boka midt på pulten.

- Hva skal jeg gjøre da?

- Du kan egentlig bare håpe. Håpe på at eksen din tenker litt mer på ungene enn sine egne privilegier - og går med på delt omsorg. Dessuten må du være forberedt på at barnas mor, selv om dere inngår en bra samværsavtale nå, på et hvilket som helst seinere tidspunkt kan annullere avtalen ved å gå til domstolene. Hvis hun finner det formålstjenlig for seg sjøl.

Fastslår lovmannen.

Det er rimelig klar beskjed.

NOEN MINUTTER ETTERPÅ står mannen ute på gata. Ute i den blygrå vinterdagen. Helt stille. Ser barnas ansikter for sitt indre øye. Helt siden de ble født har han sett dem, levd sammen med dem, sunget nattasanger, nesten hver eneste dag. Men hvordan blir det nå?

Jeg mener: Hvis denne mannspersonen ikke har begynt å gruble før, så begynner han da. Der og da.

Han spør for eksempel seg sjøl:

- Er det bare fordi damer er damer at de blir sett på som bedre omsorgspersoner enn menn? Er det virkelig så enkelt? At systemet faktisk mener det ligger mer naturlig for kvinner enn menn å oppdra barn?

Han fikler med røykpakka, fomler med tankene:

- Selvfølgelig har damene biologien på sin side. Selvfølgelig. Damene bærer barnet i magen, føder det lille mirakelet, gir det puppemat første året... OK.

Naturen er sånn.

SELVFØLGELIG ER DET naturlig. Men hva med adoptivforeldre, da? Er de liksom litt mindre mammaer og pappaer enn dem som har produsert barnet sjøl?

Vår mann setter nøkkelen i bildøra. Han skal til familievernkontoret på mekling.

Hodet hans finner ingen ro:

- Hva med de damene som ikke får melk i brystene, så de må bruke morsmelkerstatning eller en amme? Er de litt mindre naturlige mødre enn storbarmede berter som alltid kan mette den lille gjennom sine egne brystvorter?

- Eller hva med et par som får barn ved at det tas sæd fra mannen og et egg fra kvinnen, for så å plassere den lille menneskespiren i en tredje persons kropp?

Hva med dem? Det finnes jo ikke naturlig - i det hele tatt. Og likevel føler slike foreldre seg temmelig sikkert utrolig stolte et år etterpå, når de bærer barnet sitt til dåpen sammen...

På bilradioen prater en eller annen sportskommentator om hvem som har vunnet flest norgesmesterskap på ski. I dameklassen er det Berit Mørdre Lammedal. Med 24 medaljer eller noe sånt. På 60-tallet.

- Var det ikke på den tida folk pratet om hvor unaturlig det var for kvinner å kaste seg over mållinja svette og fæle, med fråde om munnen? Men i dag ser vi på kvinnelig toppidrett som det naturligste av verden, filosoferer skilsmissemannen.

HAN SKJØNNER IKKE sammenhengen. Skjønner ikke hvordan de som har snakket om likestilling i 30 år, ikke har sett den for jævlige diskrimineringen av mannen.

- Hvordan kan de tenke at det er bedre for barna å ikke ha en farsskikkelse i livet sitt? Forakter de fortsatt mannen så mye at de helt seriøst mener barna er bedre tjent med å ha en pappa som ikke er en del av hverdagen deres?

Mannen i 30-åra blir deppa. Heldigvis sier stemmen på radioen at de neste 2 minuttene og 14 etersekundene tilhører Odd Børretzen. Småbarnsfaren får med seg brokker av teksten:

«Det er ikke sant at vi er som dyr... det er ikke sant at vi ledes som rovdyr, blindt, av drifter... det er ikke sant... for vi er folk... ulvene hyler i gatene og sier dere er som oss, men det er ikke sant... vi er folk...»

TYPEN I BILEN TENKER på den derre feministboka «Kvinner som løper med ulver». Som handlet om at damene måtte følge sine instinkter. Følge sin natur. Følge det naturlige.

- Faen ta det naturlige, tenker vår mann mens hans tråkker hardere og hardere på gassen.

- Faen ta det naturlige! For hvis man tror på det naturlige, er det jo mer naturlig for nordmenn enn pakistanere å bo i Norge. Faen ta det naturlige!

For da må det jo være mer naturlig å være hetero enn homo. Faen ta det naturlige! For det må jo bety at det er mer naturlig for kvinner enn menn å oppdra barna sine!

Kan hende at denne mannen, som står midt oppi den største krisa i livet sitt, blander begrepene litt. Vi får tilgi ham det. For når han forbanner naturen, så er det samtidig den rådende kulturen i samfunnet han er sinna på. Og i dagens samfunnskultur er det slik at heterofile favoriseres foran homofile og nordmenn foran innvandrere. På samme måte som kvinner favoriseres framfor menn i spørsmål om foreldreansvar.

DERFOR KRYPER VÅR MANN over dørstokken på familievernkontoret. Krymper seg ned i stolen. Føler seg klam og utilpass av det tente stearinlyset og den overbærende sosiologdama i 50-årene. Skjønner at dette er damenes hjemmebane.

Og at dette er damenes hjemmebane, handler om et merkelig historisk paradoks: møtet mellom kristendom og feminisme.

I den kristne tradisjonen har Maria vært dyrket som den hellige mor, parallelt med at kvinnens plass var i hjemmet. Så kom feminismen med sitt opprør - akkurat mot denne kvinnerollen. Men som i så mange revolusjoner endte kvinnene opp med å gjenta den samme formen for undertrykking som de selv hadde vært utsatt for. Kvinnen ble også en maktparson. Hennes maktmiddel var kontrollen over barna. Dette falt nærmest perfekt sammen med kristendommens dyrkelse av morsrollens hellighet. Resultatet i vår tid ble alt annet enn likestilling mellom kjønnene når det kommer til foreldreansvar.

Men om 30 år vil en mann som ham vi møter i denne historien ganske sikkert kunne gå med hevet hode over dørstokken til et familievernkontor. For menneskets styrke er at vi kan bekjempe de livsnedbrytende sidene av vår natur.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets Magasin-redaksjon.

DAGBLADETS SERIE: Dagbladet har i en rekke artikler satt søkelys på hva som skjer med barna ved samlivsbrudd.