Navnet skjemmer

Jula varer ikke til påske, og gleden over Aures amnesti ble kortvarig. Forutsetningen for oppholdstillatelsen er at de asylsøkerne det angår oppgir rett identitet. Hvordan i all verden skal de klare det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi vil ikke ha folk rekende omkring i landet som myndighetene ikke vet hvem er. Etter i mange år å ha forsøkt å bevise at omkring 250 asylsøkere med «uklar identitet», som det heter, ikke er dem de utgir seg for, lokker myndighetene med det gode: De får bli hvis de innrømmer å ha løyet.

  • Hva så om de har snakket sant hele tida? Da tvinges de til å lyve på myndighetenes premisser for å få bli. Og hvilket navn og hvilken fødselsdato er det myndighetene vil at flyktningene skal ha? Staten har innrømmet at de navnene som er tildelt moren og barna i Gholam-familien er falske, uten å foreslå nye.
  • Andre tilfeller er enklere. De to småjentene som for halvannet år siden skulle utvises til Thailand fordi moren angivelig hadde løyet om identiteten da hun kom til landet, har fått tildelt nye navn av utlendingsmyndighetene. Moren er død, hun kan ikke beskytte seg mot anklagene. Jentene og deres bestemor har fått navn de er fullstendig ukjente med. Bestemoren er til og med blitt 13 år yngre, og har mistet alderspensjonen. Men de har i alle fall navn.
  • Om flyktningene selv aldri har hørt navnet de nå skal lyde, spiller ingen rolle. Heller ikke om det påståtte hjemlandet benekter at de er statsborgere. Myndighetene i Norge vet best. Trond Romstad, advokaten til de fleste ofrene for Aures amnesti, har flere ganger skrevet til pakistanske myndigheter og bedt dem eventuelt bekrefte Gholam-familiens identitet og statsborgerskap. Men Pakistan hevder at de er afghanske. Kanskje ikke så rart, de har gyldige afghanske pass.
  • Dermed har norske utlendingsmyndigheter innført en forunderlig praksis i internasjonal statsrett: En person skal på egen hånd kunne erklære seg som statsborger av et land, uavhengig av hva myndighetene i landet mener, og av de gyldige identitetspapirene de måtte ha.
  • Likevel er det stempelbekreftete, offisielle dokumenter Norge forlanger for å fastslå identiteten. Man håper øyensynlig på at asylsøkerne skal trekke fram fødselsattester fra madrassen som bekreftelse på at de har løyet og myndighetene har rett. Men hva betyr «amnestiet» om slike ikke finnes?
  • I første omgang synes det som om det absurde kravet om at de skal «tilstå sin synd» for å få opphold er et kompromiss mellom embetsverk og regjering: Embetsverket har satset så mye prestisje og penger på å «avsløre» asylsøkerne at det i alle fall ikke må miste ansikt, mens regjeringen kjemper for sin «humane» profil.
  • Men som Romstad viser i sitt bidrag i den nylig utkomne boka «Innvandringspolitikk og utlendingslov», redigert av Turid Heiberg, er spørsmålet om identitet blitt det viktigste i det moderne Norge. Å oppgi falsk identitet, en forseelse mot forvaltningsregler og ingen kriminell handling, er en «forbrytelse» som aldri foreldes. En morder går fri etter 20 år. Nødløgn for å overleve straffes i flere generasjoner. Justisdepartementet har foreslått at det bygges et eget fengsel for identitetsløse.
  • Mange asylsøkere kommer fra områder der statsborgerskapet er flytende, eller de tvinges av norske asylregler til å ta seg inn i landet på falske premisser uten annet enn sitt ord på at de har en annen identitet. Hvis de ikke beviser hvem de er på en måte som norske myndigheter godtar, og det hjemlandet som myndighetene påstår at de har heller ikke vil ta imot dem, blir asylsøkerne boende i Norge som ikke-personer: uten personnummer og derfor uten rettigheter til sosialhjelp, skolegang, arbeid og pass, men med trusselen om gjentatt fengsling i 12 uker uten lov og dom over seg.
  • Det er ikke enkelte utlendingers kriminalitet som truer landet, men den rettsløsheten myndighetene tvinger asylsøkere inn i. Da jeg for et par år siden spurte en representant for tyske utlendingsmyndigheter om flyktninger med uklar identitet ble satt i fengsel, trodde vedkommende at jeg regnet med at nazistenes praksis levde videre. I Norge bruker vi ikke synlige, gule jødestjerner, men en usynlig mangel på personnummer.