Nedarvet krig

Konflikten i Midtøsten har fulgt meg hele livet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA STATEN ISRAEL ble proklamert i 1948, var jeg åtte år. Jeg var fascinert av landet, som jeg kjente så godt fra skolekartet. Som tenåring så jeg det på mange måter som framtidssamfunnet, med sine ideer om kollektiv organisering. Kibbutzen var et alternativ til sovjetsystemet, med sitt åpenbare demokratiske underskudd. Jeg heiet på Israel også når landet var i krig - i 1948- 49, i 1956, ja, kanskje også i 1967. Israelerne var dyktige soldater, og krigene ble kortvarige. Men de skapte store flyktningleirer. Sympatien ble derfor nyansert etter hvert. Og som åra er gått, er konflikten i Midtøsten blitt en stabil historisk realitet i min tid. De geopolitiske fronter har endret seg gjennom disse 60 åra, kriger er startet og avsluttet, Sovjetunionen brøt sammen og de kommunistiske statene i Sentral-Europa - som ble opprettet omtrent samtidig med staten Israel - er befridd, mens det jevngamle apartheidregimet i Sør-Afrika er avskaffet og et grunnlag for samarbeid over de etniske skillelinjene er etablert gjennom en forsoningsprosess.

I MIDTØSTEN skjer derimot ingen forsoning. Evnen til å finne diplomatiske og politiske løsninger er åpenbart svak, mens evnen til å overdrive betydningen av den andre sidens handlinger er ubegrenset. Slik trappes enhver liten episode i konflikten opp til urimelige dimensjoner. Kanskje henger det sammen med at statsdannelsene i området var konstruksjoner pådyttet befolkningen av de vestlige stormaktene. Opprettelsen av det jødiske hjemlandet var mer mystikk enn realpolitikk, «Det lovede land». Straks statene var skapt, ble deres skjebner lenket til et komplekst mønster av tiltrekning og motsetning, der også geopolitiske spenninger kom inn gjennom et system av klientifisering og økonomiske interesser. Det har ikke vært noen naturrikdommer å slåss om, slik man hadde i Europa. Derimot er det en rik religions- og kulturhistorie som har skapt grunnlag for myter og romantikk. Som staten Israel var resultat av det etterrevolusjonære Europas nasjonalisme, har de arabiske landene dyrket forestillinger om en panarabisme som har nørt opp under spenningene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LEDERNE på begge sider er også blitt mytiske figurer, som Yassir Arafat, David ben-Gurion eller Ariel Sharon. Den siste ligger nå taus og uten bevissthet under pleie, og ute av stand til å gripe inn, slik han har gjort siden 1948. Nå spør man seg om dagens krig hadde kommet om noen av disse figurene hadde vært aktive. Men deres historie forteller at heller ikke de kunne sikre den freden de og andre har sett for seg og som de har håpet på. De har tatt de samme grepene om igjen og om igjen, med opptrapping av krigshandlingene og død og fordervelse for en sliten og ofte uskyldig sivilbefolkning som resultat.

KONFLIKTEN i Midtøsten minner om dramatikken i finalen under VM i sommer. Det startet med at noen dro i ei skjorte, ble fulgt opp av en albue inn i kroppen som hevn. Så endte det med at Zinedine Zidane satte hele pannebrasken i brystet på Marco Materazzi. Forklaringen i ettertid handler om ære, om en mor eller søster som ble vanæret av ord. Respekt kunne først oppnås når den fysiske overlegenhet var klart demonstrert. I det sosiale liv er respekt ofte knyttet til status. Jo dårligere utsiktene er, desto lettere er det å bli berørt av krenkelser. Den underlegne har ikke noe annet å ty til enn å slå. Den tysk-norske filosofen Hans Magnus Enzensberger har nylig publisert et essay der han drøfter den radikale tapers betydning i verdenshistorien. Han ser de tyske nazistene som en slik taper, i dag er det primært islamismen. Ekstremistene tyr til kamp om heder og ære. Araberne er en arbeidsløs, krenket tenåring som krever respekt, mens Israel er et demokrati på steroider, skriver Niklas Ekdal i Dagens Nyheter. Både Ariel Sharon og andre generaler har gitt uttrykk for at de beundrer de arabiske geriljakrigerne for deres konsekvente kompromissløshet: Respekt eller døden. Men deres utsikter som sivilister er dårlige: Mens verden for øvrig tar lange steg inn i velstandens forjettede land, er det bare økonomisk og sosial stagnasjon blant palestinerne, både på grunn av dårlige ledere og israelernes okkupasjon og isolasjon av det som er deres land.

DET ER LITE som tyder på at Hamas eller Hizbollah eller andre islamistiske bevegelser kan utryddes med våpen. For hver martyr står det fram ti 14 år gamle selvmordsbombere, for hvert bombenedslag tas en ny omdreining på hatskruen. Krigens forbrytelser nedarves. Å finne en nøkkel til stans i denne nederlag-hat-voldsspiralen har så langt vist seg uoverkommelig for det internasjonale samfunn. Jeg må nok leve nye 60 år før partene finner fram til en evig fred.