Nede for telling

I går fant Carl I. Hagen litt av seg selv igjen som den ene mot mediene og alle de andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NATT TIL I GÅR fikk Carl I. Hagen endelig en god natts søvn. Det var den første på svært, svært lenge. Rotete, haltende og uten styring var sannheten om ryktene rundt nestleder Terje Søviknes blitt kjent for offentligheten. Men hemmeligheten om nestlederens seksuelle forbindelse med ei 16 år gammel jente i ungdomspartiet var i det minste ikke lenger partiformannens ansvar alene etter mange måneder med tvil, tro og vakling.

Carl I. Hagen befant seg igjen i en situasjon han tidligere har klart å snu til sin fordel: Alene mot de store mediene, og nesten alle andre. Og utover dagen begynte omsider ting å skje. Stortingsgruppa diskuterte seg fram til noe som fikk Terje Søviknes til å trekke seg både fra partiets liste i Hordaland og fra vervet som andre nestleder i partiet. Dermed var operasjon «Exit Søviknes» endelig gjennomført, selv om det var altfor seint, og etter altfor mye av både sex og løgn på TV.

HAN som har fått «hedersmann» til oppnavn, stortingsrepresentant John Alvheim, ble umiddelbart lansert som kandidat til det ledige nestledervervet. 70-årige Alvheim har lyst, og vil selvsagt få dette vervet på landsmøtet hvis han vil.

I løpet av denne krisen er Alvheim blitt Carl I. Hagens politiske livvakt og garantist for tilliten til partiet. Den svekkede partilederens autoritet er fortsatt utfordret både av verstingopposisjonen og andre grupperinger. Det er et klart svakhetstegn at det er aldrende Alvheim som skal overbevise velgerne om at mannsbastionen Fremskrittspartiet nå har fått et moderne kvinnesyn og en anstendig kvinnepolitikk. Det vil ta lang tid å viske ut det inntrykket disse dagene har skapt av en organisasjon preget av lumre og grumsete holdninger.

ETTER REGJERINGSSKIFTET i fjor fikk Fremskrittspartiet en kjempevekst. I noen uker i høst var det landets største parti. Drømmen om regjeringsmakt rykket nærmere, og Carl I. Hagen satte i bevegelse en ny fase i den planen han la etter rekordvalget i 1997. Det viste seg å bli en mye mer krevende prosess enn Hagen forestilte seg å gjøre partiet stuerent. Men det så likevel ut til at Hagen skulle lykkes i det hans høyrepopulistiske kolleger ellers i Europa mislyktes med: å beholde ledelsen. I voksende populistiske og karismatiske bevegelser får lederen problemer med å beholde både kontroll og oversikt. Lederen utfordres, samtidig som mangler og ukultur i organisasjonen kommer til syne, slik de har gjort under vinterens tumulter i Fremskrittspartiet.

BEHANDLINGEN av Søviknes-saken som kom på toppen av opprøret som utrenskningene utløste, har nesten knekket Carl I. Hagen. Han hadde investert så mye både personlig og politisk i sin kronprins at Søviknes holdt på å rive partilederen med seg i fallet. Søvnmangel, grubling, fortvilelse og handlingslammelse brakte Hagen helt ned til gråtegrensen, noe alle kunne se på den mislykte pressekonferansen i partihovedkvarteret på mandag. Siv Jensen og Carl I. Hagen skulle ha grått av medfølelse med den unge jenta som Søviknes forgrep seg på, men de gråt i stedet av selvmedlidenhet.

«Jeg var så fryktelig sliten,» glapp det ut av partiformannen. Det var ingen overdrivelse. Han har kjempet for å beholde kontrollen over partiet, samtidig som han har fryktet at opplysningene om forgåelsen til nestleder Terje Søviknes skulle komme ut. Familien til ungjenta ønsket ikke at saken skulle bli kjent. Hagen, som ofte har famlet under press, var ute av stand til å ta effektive beslutninger før han ble tvunget til det. Han fortsatte bare å kjøre Søviknes fram, og håpet det beste.

I GÅR VAR mye annerledes. En utsovet Hagen klarte å gi stortingsgruppa tilbake troen på at det fortsatt er mulig å unngå å bli et 10-prosentparti ved valget i høst. Etter at stortingsgruppa ga Søviknes silkesnora, liknet Hagen mer på sitt gamle jeg enn på mandagens slagne leder, da han ble intervjuet i Dagsrevyen. Men det var likevel et godt stykke igjen til toppformen i gårsdagens stortingsdebatt om «Rikets tilstand».