Nei, ikke nå igjen

Hva skjer om politikerne frykter å miste sitt liv på jobben?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det skulle ikke

kunne skje igjen. Ikke etter drapet på Olof Palme i 1986. Og før det igjen - ikke etter drapet på president John F. Kennedy i Dallas i Texas for førti år siden. Ikke etter drapet på Hans Martin Schleyer. Og på Italias statsminister Aldo Moro. I hvert fall ikke etter drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy.

Men det var i land der volden er verre enn her hos oss. Det skulle absolutt ikke kunne skje på NK midt i Stockholm dit Anna Lindh var gått sammen med ei venninne for å handle. Uten sikkerhetsvakter, helt mot slutten av euro-valgkampen, der hennes åpne, varme, levende ansikt pryder mange plakater. En handletur som var statsrådens pusterom av normalitet innenfor i et liv i offentligheten og rampelyset.

Og Sverige

er i dag blitt et annet land. Også vi her er blitt endret. Vi hører det i statsminister Kjell Magne Bondeviks bekymring for at avstanden øker mellom folk og politikere. Vi ser det i ansiktet til vennen Jens Stoltenberg når han sier: «Jeg må komme meg, og jeg må tenke meg om.» Han er også far til små barn. Han har ektefelle og foreldre. Han bor i et vanlig hus, sykler til jobben, følger barna rundt omkring, drar på turer i Nordmarka. Han kjemper for sine visjoner om det gode, trygge samfunn. Slik Anna Lindh gjorde.

Hva om Stoltenberg nå tenker på om han risikerer livet på jobben? Hva skjer med ham og Carl I. Hagen, Kjell Magne Bondevik, Åslaug Haga, Kristin Halvorsen og Valgerd Svarstad Haugland om de lar den snikende frykten slippe til? Hva koster det om de, modige som de er, undertrykker tanken på at der ute finnes noen som vil dem vondt? Og enda vanskeligere, vil ramme deres barn?

Slik kan vi

forstå litt av hvordan det er å leve under en trussel om terror. Det betryggende normale ved en statsråd som ikke får røyke i sitt departement, og benytter turen ned Akersgata i fri luft til å ta seg en blås langs husveggen, blir tatt fra oss. Et stykke personlig frihet forsvinner fra et liv i offentligheten. Orker de, og orker vi, å holde i gang den demokratiske prosessen?

Vi må, og har gjort det til nå. Mange flere deltar i besluttende prosesser samfunnet på flere områder enn noen gang før i historien. Såkalte strukturer er flatere, og flere får uttale seg og påvirke prosesser og vedtak. Håpet ligger i at det bare er de forrykte få som ikke finner dette verd å forsvare, og i at vi andre ikke lar oss kue.

Anna Lindh ble drept

den tiende september, dagen før toårsdagen for terrorangrepene mot New York og Washington den 11. september i 2001. Den terroren har rystet verdenssamfunnet og utløst to kriger. Målet er en bedre og tryggere verden, men vi risikerer å miste mye på veien. Samtidig med at Anna Lindh kjempet forgjeves for sitt liv på operasjonsbordet, foreslo president George Bush nye tillegg til fullmaktslovene som begrenser borgerlige rettigheter og friheter i USA, de såkalte Patriotlovene. Hensikten er å bekjempe terror, men prisen blir svært, svært høy når terroristene får oss til å ofre sivilisatoriske framskritt, bit for bit.

Det samfunn

vi forsvarer i dag, var mye åpnere for bare få år siden. Da kunne folk spasere rett fra gata og inn i Stortinget, i Riksdagen i Stockholm og Folketinget i København. Nå kreves det adgangskort, sjekk av vesker og utstyr. Det er resepsjoner og sluser overalt med detektorer, kameraer, røntgenapparater og måleinstrumenter.

De svenske partilederne ble i går enige om å gjennomføre euroavstemningen på søndag. Det er en logisk beslutning i tråd med å forsvare det åpne, demokratiske samfunnet der alle fritt og uten fare kan mene og hevde hva de vil. Spania, Italia, Storbritannia og Vest-Tyskland er europeiske land som har fortsatt å fungere under press fra ulike former for terror samtidig som myndighetene arbeider for å stanse terroristene og fjerne terrorens årsaker.

Om det finnes noen trøst etter at Anna Lindh ble brutalt myrdet, er det at det demokratiske samfunnets sårbarhet samtidig er dets styrke.