Nei til gapestokk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Justisminister Hanne Harlem mener politiet bruker for mye tid på å forfølge mindre lovbrudd, og dermed får for liten tid til å bekjempe mer alvorlig kriminalitet. Hun har derfor nedsatt et offentlig utvalg under ledelse av assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre som skal vurdere andre sanksjonsmuligheter enn vanlig straff for småkriminelle. Målet er å få et system som er billigere og mer effektivt, for på den måten å frigjøre ressurser til de store sakene. Et av de alternative forslagene i utvalgets mandat er å offentliggjøre navnet på lovbrytere. Det vil være det samme som å innføre gapestokken som alternativ til straff. Det er en tankegang vi tar sterkt avstand fra, og det forundrer oss at justisministeren i det hele tatt vil ha forslaget vurdert.
  • Vi reagerer ikke minst fordi myndigheter og rettsvesen ofte har kritisert mediene for å offentliggjøre navn på lovbrytere. Det skjer når mediene ut fra en redaksjonell og presseetisk vurdering i hvert enkelt tilfelle mener det er i offentlighetens interesse å kjenne lovbryterens identitet. Selv om en offentliggjøring av navn kan oppleves som en tilleggsstraff, er dette aldri medienes motiv for offentliggjøring. Det er stor forskjell på dagens praksis i norske medier og å innføre gapestokken som sanksjon.
  • Forslaget forundrer også sterkt fordi offentliggjøring av identiteten til småkriminelle vil ramme skjevt. For det første vil offentliggjøring av navn klebe ved lovbryteren i ubestemt tid og gjøre det vanskelig for vedkommende å gjøre opp for seg. Dessuten vil det ramme pårørende. Førsteamanuensis Svein Slettan ved Universitetet i Oslo mener det ligger en middelaldersk tankegang bak å gjøre offentlig ydmykelse til straff. Vi deler hans oppfatning.
  • Forslaget har allerede møtt motstand fra mange hold, også fra Harlems partifelle i Stortingets justiskomité, Vidar Bjørnstad. Det tyder på at forslaget neppe kommer lenger enn til tegnebrettet. Derimot kan det være gode grunner til å vurdere andre alternativer til straff så lenge rettssikkerheten er ivaretatt.