Nei til NATO

Side 3

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Halvor Elvik

ESPEN BARTH EIDE er en forsker som også er politiker. Først var han forsker, så statssekretær i Utenriksdepartementet under Stoltenberg I-regjeringen, så forsker igjen og nå, i Stoltenberg II, er han statssekretær i Forsvarsdepartementet. I går var han ute og forklarte hvorfor forsvarets ledelse svarte nei da NATO spurte om den militære ledelsen der kunne få beordre tre hundre av de fem hundre soldatene i Masaar el Sharif nord i Afghanistan til innsats i kampene som NATO utkjemper med store tap mot Taliban ved Kandahar, sør i Afghanistan. Forklaringene var godt framført med forskerens sikkerhet og beherskelse av faget, men henger ikke på greip før de blir forstått i et større politisk perspektiv.

DET PERSPEKTIVET er at befolkningen, i dette tilfelle den norske, bare langsomt og skrittvis kan vennes til at utenrikspolitikken, også den norske, er blitt militarisert i de fem åra som er gått siden terrorangrepene 11. september 2001. I dag handler det ikke først og fremst om å avgi riktig stemme i FN, NATO på en fredskonferanse eller i andre internasjonale fora, men om å stille styrkebidrag, soldater rett og slett, der våre allianser og andre tilhørigheter tilsier det.Sverre Diesen er den mest intellektuelle forsvarssjefen vi har hatt siden Fredrik Bull-Hansen. Forleden skrev han en kronikk her i avisa der han forklarte at militær innsats i Afghanistan i dagens globaliserte verden, er det samme som gårsdagens vernepliktige forsvar av norsk territorium. Helt mot slutten av kronikken, nærmest som en ettertanke, skrev han: «så er ikke tap vi lider ute mer meningsløse enn dem vi tidligere har vært villige til å ta hjemme.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

FORSIKTIG FORSØKER både den politiske og militære ledelsen av det norske forsvaret å forberede oss på at de første norske soldatene i oppdrag av den nye, moderne sorten som forsvaret er bygget om til å utføre, kommer hjem i kister. Det holdt på å skje i Meymaneh i vinter da en norsk skarpskytter ble truffet i hodet av en afghansk kule. Med en gammeldags stålhjelm ville kula ha drept ham. Med den moderne kevlarhjelmen fikk han bare kraftig hodepine og nakkesmerter.Det er ikke meningen at moderne soldater, med moderne utstyr skal dø. Fienden, irakere, afghanere og andre som ikke er moderne soldater med moderne utstyr, men slåss i eget hjemland, dør i store antall. Men de telles ikke.

DA SOLDATENE ble sendt til fronten i Den første verdenskrigen visste både de som dro og de som sendte dem, at de aller fleste ikke ville komme tilbake. I ulljakker og stålhjelmer kom de opp av skyttergravene for å bli meiet ned. De som kjempet i Den andre verdenskrigen hadde litt bedre hjelmer, men heller ingen særlig beskyttelse og kunne bare håpe at de ikke ble truffet av ei kule. I Vietnam begynte de skuddsikre vestene å bli mer vanlige, men de var ikke så skuddsikre at det gjorde noen stor forskjell.I dag slåss den moderne soldaten iført en kroppsrustning. Det er sjelden kuler, men sprengladninger i veikanten som blåser panser-Humveer til himmels, som tar livet av amerikanske soldater i Irak og av NATOs i Afghanistan.De norske soldatene i Irak er moderne, og er utstyrt og trent for å overleve også i slike kamper som NATO i dag utkjemper i det sørlige Afghanistan. Men det finnes alltid ei kule, eller ei bombe, som rammer noen av dem i et slikt fiendtlig miljø, og den norske befolkningen er ennå ikke tilstrekkelig opptrent til å takle store tap.

TAP KAN VEKKE en slumrende opinion mot framtidig innsats av norske soldater i slike oppdrag. Da faller vi ut av både våre tosidige og flersidige allianser og forbindelser så lenge internasjonalt politikk forblir så militarisert som den er nå.På et eller annet nivå i avveiningen av hva svaret på NATOs forespørsel om å sette de norske soldatene inn i sør skulle bli, må det ha veid tungt at det er for tidlig å gå inn i et så risikofylt oppdrag. Og selvsagt er det slik at gode generaler, og det tror jeg de norske er, vil gjøre alt de kan for å redusere risikoen for tap av egne mannskaper. Til sammen ble det et nei til NATO av flere, og viktigere grunner enn de statssekretær Barth Eide lister opp.