Nei til nostalgi

LARKOLLEN (Dagbladet): Tove Nilsen har i det siste gjort tre ting hun stort sett er svært skeptisk til. Hun har skrevet en bok som kan oppfattes som en oppvekstroman. Hun har produsert en roman på hele 370 sider. Altfor langt, ifølge henne selv. Og hun har lagd noe som kan likne på en trilogi, tre bøker med de samme hovedpersonene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Men egentlig er det ikke noen trilogi, forklarer hun. - Jeg har aldri hatt lyst til å skrive noen trilogi, og særlig ikke noen oppvekstroman. Jeg ble overrasket selv da denne fortellingen ble på hele 370 sider. Jeg har aldri villet skrive så langt. Og for å gjøre det helt klart: Disse bøkene er ikke nostalgiske. Jeg er overhodet ikke interessert i tilbakeskuende eller nostalgisk litteratur.

Så vet dere det, alle dere som tror dere allerede har lest de nostalgiske oppvekstromanene «Skyskraperengler» (1982) og «Skyskrapersommer» (1996) og som venter på tredje bind i trilogien. Riktignok knytter den neste boka, «G for Georg», seg direkte til den uavklarte spenningen mot slutten av forrige bok. Men den handler altså ikke om oppvekst.

- For meg er det en nåtidsroman, sier Tove Nilsen. - Jeg skriver ut fra min egen desperasjon her og nå. Dypest sett er det alltid en type desperasjon som får et menneske til å sette seg ned og skrive en bok.

- Du skriver om den 13-årige, fiktive Tove Nilsen, men tillegger henne den 45-årige forfatterens følelser?

- Jeg kunne lagt handlingen i boka til 1997. Når jeg velger å skrive om året 1964, er det fordi jeg føler at jeg har hatt en uframkalt film fra denne perioden oppe i hodet mitt. Skrivingen har vært som en framkallingsprosess der en masse visuelle detaljer kommer til syne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvordan så denne filmen ut da du skrev «Skyskraperengler» for 15 år siden?

- Helt annerledes. «Skyskraperengler» var en overskuddsbok som helt overraskende for meg traff et eller annet ute hos leserne. Jeg ble skuggredd da jeg fikk de høye salgstallene. Jeg visste at jeg hadde rørt ved et stoff som var viktig for meg. Men jeg måtte finne en annen og mer komplisert måte å skrive det ned på.

- Det har vært sagt at å dikte er å huske?

- Ja, men ikke i betydningen å lengte tilbake. Det siste jeg vil er å lage minnebøker. Ikke misforstå, jeg synes det er en flott følelse når lesere sier at bøkene mine har fått dem til å plutselig huske noe de hadde glemt. Men å dikte er mer enn å huske. Det er først og fremst å la seg forbause. Man husker, men samtidig lar man seg overraske over måten man bruker dette erindringsstoffet på.

- Forrige bok sluttet med at Georg Hagen knivstakk faren sin. Når vi møter ham nå, er han havnet på det beryktede Bastø forbedringsanstalt. Men så rømmer han, og lille Tove blir involvert. Hva er det ved denne ville og skakkjørte gutten som fascinerer den mer forsiktige Tove?

- Det hun kjenner, er en dragning mot hans trang til å overskride et eller annet. Jeg tror filmstjernene hadde en slik betydning for meg selv. De var berømte. Det var berømmelsen som fascinerte. Om det gjaldt verdensmesteren Kuppern eller en gangster var ett fett. Det har noe med energien å gjøre. Den trekker meg enormt. Disse folkene steller med noe dramatisk. Det er dette som fascinerer den stillfarne Tove og som kanskje også avklarer andre trekk ved henne.

- Hvilke trekk?

- Hun har jo denne forfatterdrømmen som hun har flørtet med. I denne boka går det fram at hun ikke har noe valg. Skrivingen er ikke bare noe hun kan fable og drømme om, det er noe hun er nødt til å gjøre. Dette er hennes måte å miste uskylden på. Nettopp til denne tematikken er 13- 14-årsalderen bevisst valgt. Det er et stort alvor ved å være i denne alderen.

- Hva går dette alvoret ut på?

- Man opplever store skuffelser og skaper sterke drømmer. Man er på samme tid en del av en gruppe og et gryende individ som føler seg atskilt fra alle andre. Man stirrer rett inn på voksenlivet og ser så mye. Man ser ikke minst feigheten hos de voksne. Alle de ekle, små kompromissene som blir inngått. Hun er en spion i voksenverdenen. Hun er stadig ute for å avlure de voksne noen hemmeligheter.

- Gjennomskuer hun dem? Eller seg selv?

- Det blir mer og mer klart for henne at det fins et skille mellom løgn og sannhet. Hun lyver jo hele tida, oppe i hodet sitt. Dette er forbundet med diktertrangen. Det hun forstår, er at denne typen løgn er bindende. Kanskje kan hun etter hvert flykte fra historien med Georg, men ikke fra det å skrive og finne på løgner. Hvorfor lyver hun så mye? Jeg tror det har å gjøre med et eller annet i tilværelsen som hun ikke holder ut.

- Er dette følelser som gjenspeiler din egen utvikling?

- Det er utvilsomt her jeg går tettest inn på spørsmål som angår meg selv. Ting jeg ante som 13-åring, ser jeg mye klarere som voksen forfatter. Jeg ser jo også hvor betydelig skriftkulturen er.

- Enkelte mener den er på vikende front?

- Slike uttalelser provoserer meg. Kanskje er det færre som leser. Men de som leser, leser med samme uro eller fryd som før. Og hvis man visste hvilken kraft skriftkulturen har for dem den er uoppnåelig for! Skriftkulturen kan ha en enorm styrke. Ute i verden er torgene fortsatt fulle av analfabeter som lengter begjærlig etter å bli fortalt for. For Tove i min roman fungerer også skriftkulturen som et tilfluktssted. Hun løper ikke til de voksne når det er noe hun vil snakke om. Hun går til bibliotekene.

- Møter vi henne igjen?

- Ikke spør.

TRILOGI: Tove Nilsen har skrevet roman nummer tre med miljø fra Bøler. Denne gangen er Georg «Goggen» Hagen fortellingens hovedperson.