Nejmeh (13) og Baraa (10) har vært lærere for syriske flyktningbarn i tre år

De to jentene så syriske flyktning-barn leke i gjørma, uten mål og mening. De startet egen skole - under et tre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KETERMAYA (Libanon): Tiårige Baraa elsker å gå på skole, og har alltid drømt om å bli lærer. Men som syrisk flyktning i Libanon gikk veien fra elev til lærer alt for fort. Høsten 2013 ble Baraa og familien tvunget på flukt da Assad-regimet slapp giftig gass over innbyggerne i den syriske bydelen Goutha.

TIDLIG VOKSNE: I tre år har 13-årige Nejmeh (midten) vært lærer for de rundt 50 barna som bor i en sliten flyktningleir i Ketermaya, i Chouf-fjellene i Libanon. - Jeg var best på skolen min i Syria og alle lærerne elsket meg. Jeg håper at vi alle en gang får ordentlig utdannelse igjen, men fram til da gjør jeg alt jeg kan for at barna her skal få lært det jeg lærte i Syria, sier lærer Nejmeh (13). Alle foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Nå bor hun og familien tett i tett i en rønne, i Chouf-fjellene i Libanon, sammen med 65 andre syriske flyktningfamilier. Der har de levd under fattigdomsgrensa, i kummerlige kår, i over tre år nå.

HJELPERNE: Søskenbarna Baraa (10) og Nejmeh (13) måtte flykte fra gassangrepet i Ghouta, og er syriske flyktninger i Libanon. Her har de startet skole for barna i leiren de bor i. Vis mer

- Da vi kom hit var barna så triste fordi mange hadde mistet foreldre, søsken og venner i krigen. De hadde ikke noe å gjøre her, og lekte i gjørma og med blikkbokser. Jeg bestemte meg for å lære dem alt jeg hadde lært i Syria, siden utdannelse er det viktigste av alt, sier hun.

Uoffisiell skole Baraa (da 7år) er en driftig, liten jente. Hun tar med seg en del av flyktningbarna til et skyggefullt sted, under et tre. Hun lager en provisorisk tavle av en pappeske. Deler ut pappbiter som barna kan skrive på. Så starter undervisningen. Barna som kan skrive, får beskjed om å få ned hva de kan. Resten får opplæring i alfabetet. Først på arabisk, seinere på engelsk...

STOLT: Baraa (10) viser stolt fram avisa som skrev om henne for tre år siden, da Baraa (den gang sju år) startet skole for sine medflyktning-barn, under et tre. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Lærer Baraa viser fram en kladdebok. Her har hun laget en egen læreplan for flyktning-barna. Side etter side er skrevet ned, med sirlig og vakker arabisk håndskrift. Hun startet med alfabetet, så kommer litt matte, naturfag og utdrag fra koranen, som barna lærer å resitere utenat.

HJELPER HVERANDRE: Her er sjuårige Baraa avbildet i avisa, mens hun underviser sine syriske medflyktninger under et tre, like utenfor flyktningleiren. Vis mer

- Barna har lært mye, men jeg drømmer om at vi alle skal få gå på ordentlig skole. Hvis krigen i Syria en gang slutter, har vi ikke papirer på utdannelse og kan ikke studere på universitet, sier Baraa, synlig desperat etter en mer håndfast framtid.

Tapt generasjon Den i dag tiårige jenta er blant de rundt 1,5 millioner syriske flyktninger i Libanon. Nær en halv million av disse er barn, og bare 160000 av barna får skolegang på libanesisk skole. Syria-krigen har rast i snart fem år nå, og landets barn er i ferd med å bli en generasjon uten utdannelse. Baraa og kusina Nejmeh (13) er blant dem, og er usigelig triste over nettopp det.

KUNNSKAP = ALT: Baraa var bare sju år da hun startet skolen for tre år siden. - Barna lekte i gjørma og gråt over at de hadde mistet foreldre og sånn. Så jeg startet skole for at de skulle få noe å gjøre, sier hun sjøl. Foto: Privat Vis mer

- I Syria var jeg best i alt. Matte, engelsk, arabisk, naturfag... Nå lærer vi bort det vi kan, men drømmer jo om å lære sjøl og, sier Nejmeh.

ENKLE KÅR: I flyktningleiren i Ketermaya bor de syriske flyktningene tett i tett. Hver familie har et lite rom, på 10-12 kvadratmeter, med bare tynne treplater som vegger og tepper som dører. Vis mer

Kort tid etter at Baraa startet skolen under treet, meldte den tre år eldre kusina Nejmeh seg til tjeneste. De delte barna mellom seg: Baraa (7) tok de minste og Nejmeh (10) underviste de eldre.

LEIREN: 65 syriske flyktningfamilier bor tett i tett på et lite område i Chouf-fjellene i Libanon. Når regnet strømmer, er det leire og gjørme overalt. Vis mer

Nå har det gått tre år, og kusinene er blitt erfarne lærere som barna tydelig elsker og respekterer høyt. Baraa og Nejmeh forteller stolt om lærervirket sitt, mens skolebarna skriver alfabetet med stor iver i bakgrunnen. Så begynner jentene å synge sanger for klassen, om landet de elsker over alt på jord: Syria.

GJEMSEL: I den overfylte flyktningleiren i Ketermaya bor et 50-talls barn. For tre år siden hadde de ikke noe å gjøre, men nå får de noen timer med undervisning hver dag. Det gjør hverdagen lettere. Vis mer

- Men så lenge krigen raser, vil jeg ikke tilbake, sier Nejmeh etterpå.

FLINKE: Nejmeh har lært barna i Ketermaya å lese og skrive, og barna er svært ivrige rekrutter. Vis mer

- Skolen vår er ødelagt og halvparten av vennene mine er døde. Må de få sin plass i paradis. Ingen lever evig, og vi skal alle dø. Det er derfor vi må behandle alle mennesker ordentlig mens vi er her, sier Baraa.

HAR EN DRØM: Nejmeh (13) elsker å lære, men har ikke skoleplass som flyktning i Libanon. - Jeg lærer bort alt jeg kan til barna, men håper jo å få utdannelse sjøl og, sier hun. Vis mer

De skinnende øynene hennes blir mørke. Men tiåringen tar seg raskt sammen. Hun vil ikke at de andre barna skal se at hun er lei seg. For da blir de også triste.

GRÅTER FOR SYRIA: For fem år siden, før brutalitetene i Syria startet, pleide Baraa (10) å tegne bilder av barn som svømte og levde et godt liv. Nå bruker hun mest svarte og røde farger. De viser «Syria som nå er svart», og de blodige tårene som renner for hjemlandet hun lengter etter. Vis mer

- Jeg prøver å få barna til å glemme at de har mistet en mor eller en far, eller et søsken. Jeg spør dem heller om hva de liker, om favorittfargene, favorittrettene og hva de vil gjøre når de er store. Vi spør dem slike spørsmål for at de ikke skal være så triste lenger. Det er sant at vi har det vanskelig her, men vi takker gud for det vi har. Hva mer kan vi gjøre? Spør hun.

Gråter for Syria På ettermiddagene tar gjerne jentene med barna på fjellet bak flyktningleiren, for å få tankene deres bort fra døde foreldre, besteforeldre og søsken. Bort fra krig og fattigdom. Da har de to unge lærerne gjerne med seg syrisk salat og mat, som de har laget sjøl.

SKOLEKLAR : Denne lille gutten er blant de 50-talls barns som får undervisning av Nejmeh (13) og Baraa (10). Hver morgen løper barna ivrige til skolen. Vis mer

- Hjemme hadde vi både kjøleskap, møbler, ovn og bil. Og skole. Her har vi ikke noe, og de første månedene gråt jeg hele tida, sier Baraa.

- Livet her er tøft, men jeg er optimist, og prøver å få barna til å være det også. Vi kan ikke la sorgen ta over, og mamma støtter meg veldig på det. At vi må tenke på det gode, og å studere hardt for å bli noe i framtida. Det er klart at vi alle drømmer om å komme tilbake til Syria, til livet vi hadde den gang da. Jeg ønsker så veldig at jeg en gang kan kysse bakken i Syria igjen, sier Nejmeh.

Blodige tårer Baraa tar Dagbladet med gjennom gjørma og til skuret hun bor i sammen med familien. Her henter hun fram en blokk med tegninger. Sidene er fulle av røde tårer, triste fjes og mørke streker. Tegningene viser at både sola, stjernene, himmelen - og Baraa sjøl - gråter sine blodige tårer for Syria.

Tiåringen er tydelig på gråten, men tvinger tappert sorgen bort. Ser litt i bakken, mens hun samler seg. Så sier hun lavt at «alt blir nok bedre, om gud vil. Alt blir bedre, om gud vil».

Men veien fram er uendelig lang. I Libanon bor mange hundretusen barn og familiene deres lever under fattigdomsgrensa, og mange av barna blir tvunget til å jobbe for å overleve.

- Situasjonen her i Libanon er prekær. Ved inngangen til 2016, hadde vi bare fått inn 49 prosent av hva vi ba om, som igjen fører til at vi bare kan hjelpe de aller mest sårbare av de mange sårbare. Det fører til at foreldre blir tvunget til å tvinge barna sine til å jobbe, til at familier bor tett i tett, under forferdelige kår. Verden er nødt til å hjelpe mer, sier Dana Sleiman, talsperson for FN-organisasjonen UNHCR.