Nervepirrende innspurt for Gro

I morgen samles de 32 styremedlemmene i Verdens helseorganisasjon (WHO) til møte i Geneve. Dermed starter det som uten tvil blir den mest krevende styrkeprøve i Gro Harlem Brundtlands karriere - innspurten i kappløpet om hvem som skal bli organisasjonens nye toppsjef.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selve avgjørelsen skjer ved skriftlig votering tirsdag om en drøy uke. Da skal styret på forhånd ha skåret ned tallet på kandidater fra sju til fem, og hatt personlige intervjuer med dem som passerer dette første nåløyet. Underveis er det duket for korridorpolitikk, intrigemakeri og hestehandel i lukkede rom.

Sammen med sitt støtteapparat av norske UD-diplomater har vår tidligere statsminister lagt opp et heseblesende program. På mindre enn en uke skal hun ha møter og lunsjer med samtlige styremedlemmer. Halvparten av dem har hun allerede truffet under sin omfattende valgkampturné, som hun avsluttet like etter nyttår med et besøk i Algerie hos WHOs styreformann, Abdelhamid Aberkane.

Uavhengig kandidat

Mens de øvrige kandidatene er blitt lansert som representanter for sine geografiske regioner, søker Gro å fremstå som en uavhengig kandidat uten tilknytning til noen bestemt geografisk eller politisk blokk. Hennes forkjempere i valgkampen har omhyggelig unngått å presentere henne som representant for Vest-Europa og USA.

Som kandidat fra Norge, et rikt industriland på den nordlige halvkule, hører imidlertid «dr. Brundtland» hjemme i feil del av verden, sett med mange u-lands øyne. Og det er utviklingslandene som bestemmer, fordi de utgjør det store flertallet av medlemsland i FN-systemet.

Gro kan på sin side skilte med FN-rapporten om utvikling og vekst som bærer hennes navn - et av de mest omtalte og anerkjente offentlige dokumenter som så dagens lys på 1980-tallet. Brundtland-rapporten brukes i valgkampen som bevis for at Norges kandidat forstår og kan målbære også de fattige lands interesser og behov.

Med norsk legeeksamen, spesialistutdannelse fra det prestisjetunge Harvard-universitetet i USA og mangeårig praksis fra kommunal helsetjeneste, er hennes helsefaglige kvalifikasjoner udiskutable. I tillegg skulle drøye 10 år som statsminister i Norge gi mer enn tilstrekkelig administrativ erfaring for lederen av FNs underorganisasjoner.

Hårsåre u-land

Alt tyder likevel på at det blir en uhyre vanskelig oppgave å sikre Gro tilstrekkelig støtte fra den tredje verden til å vinne oppgjøret om stillingen som WHO-direktør. Økt innflytelse til de fattige land på alle nivåer er u-landenes viktigste kampsak i FN-systemet, og alle de andre kandidatene til sjefsjobben i WHO kommer fra land i den tredje verden.

Denne konflikten om posisjoner og innflytelse er nå blitt så tilspisset at industrilandene tvinges til å trekke hjem alle eksperter som de hittil har stilt til gratis disposisjon for FN-systemet. U-landene mener at dette gratis-personellet gir de rike landene for stor innflytelse i verdensorganisasjonen. At ekspertene utfører oppgaver som er uhyre viktige - også for u-landene - og ikke uten videre kan erstattes, spiller i denne sammenheng åpenbart en helt underordnet rolle.

Kvinne fra nord

Det er i lys av denne grunnleggende interessekonflikten man må se virkningene for Gros kandidatur av de to mest omtalte utnevnelsene i FN-systemet det siste året: Irlands tidligere president Mary Robinson som FNs høykommissær for menneskerettigheter, og den canadiske politikeren og diplomaten Louise Fréchette til den nyopprettede stillingen som generalsekretær Kofi Annans personlige stedfortreder.

Det skal trolig en helt ekstraordinær påvirkningsinnsats til for å overbevise de fattige landenes representanter i WHO-styret om at de bør plassere enda en kvinnelig politiker fra det rike nord i en av FN-systemets mest profilerte sjefsjobber.

Frykt for reformer

Gros sterkeste utfordrere til direktørjobben arbeider alle innenfor FN-systemet. Tre av dem er ansatt i WHO som regionaldirektører. I dette selskapet fremstår Norges kandidat som den fremste eksponenten for forandring og fornyelse. I tillegg er hun viden kjent for sin arbeidskapasitet, handlekraft og evne til å skjære igjennom.

Dermed er hun sikret støtte fra de vestlige land og alle andre FN-medlemmer som mener at det nå må feies grundig rent i krokene for å gjøre WHO til en effektiv og slagkraftig organisasjon.

Men i WHO - som ellers i FN-systemet, sitter en rekke småkonger som med stor nidkjærhet vokter sine revirer. De risikerer å miste sin makt hvis Gro havner i sjefsstolen, og vil nok nytte tiden godt i dagene som kommer for å få styremedlemmene til å støtte kandidater med en mindre markert reformiver.

Dermed kan Gros vei til sjefsstolen bli sperret av en vanhellig allianse mellom u-landenes rettmessige krav om økt innflytelse, og personlig maktbegjær. (NTB)

Her kan du stemme på hvem som bør bli neste WHO-direktør?

SPENNENDE:</B> Gro Harlem Brundtland driver nå en intens valgkampinnspurt for å vinne valget til om å bli den neste direktøren i Verdens Helseorganisasjon (WHO).