«Nesten som et fengselsliv»

Hun ble sparket, slått og utsatt for psykisk terror. For fem år siden valgte Christin Jørstad å rømme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TROMSØ/OSLO (Dagbladet): Christin er en meget talefør kvinne. Hun er ressurssterk, og forteller nøkternt om et ekteskapet med slag, spark og kvelertak, men mest psykisk mishandling og tortur. Det dramatiske bruddet, den lange flukten og bruken av voldsalarm.

- Han måtte ha kontroll på alt hele tida, mitt nettverk, hvem jeg var sammen med hvor, hva jeg brukte penger og tida til. Hvis jeg ikke svarte slik han ønsket på spørsmål, ble jeg banket med slag, spark og kvelertak. Det skjedde ikke ofte, men jeg visste det kom hvis jeg ikke gjorde som han ville, sier Christin.

- Uforutsigbar

- Han var uforutsigbar og eksplosiv. Han kunne holde på å plage meg fra klokka åtte om kvelden til klokka åtte om morgenen. Han trakasserte mine verdier og min kultur. Jeg var aldri bra nok, uansett.

Etter ti års ekteskap tok Christin Jørstad i juli 1998 med seg barna og flyktet nordover. Hun rømte fra mishandlingen til et nytt liv med ny identitet og voldsalarm i Tromsø. Reisen varte i 29 timer, og det ble byttet mellom buss, båt, tog og bil flere ganger for å vanskeliggjøre at mannen tok dem igjen.

- Krigstilstand

- Den første tida var som å leve i en krigstilstand. Jeg var konstant redd for at eksmannen skulle dukke opp for å drepe meg eller kidnappe barna. Frykten dominerte livet mitt. Jeg sov med klærne og kontaktlinsene på i tilfelle vi måtte flykte i all hast. Jeg hadde redskaper som nåler o.l. plassert rundt i huset som potensielle forsvarsvåpen. Reservenøkler ved balkongdøra, alltid flere provisoriske rømningsveier klare, i veska hadde jeg ulealarm.

- Jeg måtte sjekke alle parkerte og passerende biler i nabolaget før jeg torde legge meg om kvelden. Hadde hemmelig adresse, hemmelig telefon og sperret bankkonto. Jeg torde ikke svare på oppringninger hvis jeg ikke på forhånd visste at noen skulle ringe. Voldsalarmen var koblet til hjemmet, og jeg torde nesten aldri å gå ut. Når jeg en sjelden gang var ute, gikk jeg alltid med mobilen i handa med 112 ferdig inntastet i displayet. Ja, jeg ble faktisk mer fanget etter at jeg gjorde slutt på forholdet. Det tok 3-4 år å komme til hektene. Jeg trykte aldri selv på voldsalarmen, men den ga litt trygghetsfølelse oppi all den småparanoide beredskapen, sier Christin.

Voldsalarmen ble utløst en gang av kolleger på krisesenteret.

- Da hadde eksmannen sporet meg opp - jeg tror via en kontoutskrift med min nye adresse. Han ringte på døra til krisesenteret og spurte etter ungene. Hadde vi ikke hatt voldsalarm da, kunne det gått riktig ille. Jeg fikk sjokk og falt om av den psykiske påkjenningen, og krisesenteret trykte på knappen. Politiet kom raskt og tok seg av eksmannen, forklarer Christin Jørstad.

- Både ungene og jeg måtte krabbe på gulvet da han var utenfor huset. Det husker de fremdeles, sier hun.

Politiet vurderte risikoen for at det skulle skje barna noe som så stor at de holdt informasjonsmøter med skole og barnehage.

- Lærerne ble detaljbriefet på hvordan de skulle opptre under utflukter med barna. Skolens SFO og barnehage ble utstyrt med en provisorisk voldsalarm - en mobiltelefon ferdig programmert til å ringe politistasjonen, bare å trykke på knappen, ikke nødvendig å snakke.

Stadig alarm

Det er fem år siden samlivsbruddet og hun har fått ting på avstand, studerer jus og lever nå et mer normalt liv. Men voldsalarm har hun fremdeles. Hva har den betydd for deg?

- Den er veldig viktig i en akutt overgangsperiode. Den har gjort at jeg følte meg tryggere hjemme, men ellers er det både og. Det er feil at jeg måtte leve nesten et fengselsliv mens han gikk fri som fuglen i Oslo. Jeg er frustrert over at det ikke finnes flere offentlige satellittalarmer i Norge. Et prøveprosjekt pågår i Oslo. Men inntil vi får mobil satellittalarm, er mange veldig bundet. Men det er likevel mange fordeler. Christin ramser opp:

  • Muligheten er stor for at man får varslet politiet før en overgriper tar ungene ut av landet.
  • Det har vært flere familiedrap den siste tida. Alarmen kan redde liv.
  • Fra det tidspunktet man trykker, kan politiet hører alt som skjer. Kommunikasjonen blir tatt opp.
  • Det er jo tross alt en fordel at man er trygg i hjemmet.

    Roser politiet


    Heldigvis har situasjonen roet seg. Christin er ikke så redd lenger. Hun roser politiet i Tromsø.

    - Særlig etter at jeg sto fram på TV2 i 1999 og etterlyste bruk av mobil satellittalarm i Norge, har det aldri vært spørsmål om jeg skulle levere tilbake voldsalarmen. Men før det måtte jeg presse på og mase mye. I begynnelsen ble jeg ikke trodd. Da var voldsalarm noe helt nytt. Nå har politiet større forståelse for behovet. Jeg var heldig som hadde ressurser og en familie bak meg.

    - Er det lurt å stå fram?

    - Jeg er sterk nok til å stå fram og fortelle om dette. Det er jo så vanskelig å få andre kvinner til å gjøre det. De er så redde for konsekvensene når overgriperen får vite om det. Men det er veldig viktig at opinionen blir klar over hvor vanskelige disse problemene er. Jeg er opptatt av at det ikke må bli tabubelagt å være kvinne på flukt fra overgrep. Derfor står jeg fram, sier Christin.

    Christin går fremdeles til psykologisk behandling for skadene hun ble påført.

    - Sårene sitter dypt, sier hun kort. Hun ønsker å bruke jussen til å jobbe for kvinner med samme erfaring, men med færre ressurser enn hun selv. I framtida ønsker hun å gjøre en frivillig innsats for russiske kvinner, både gjennom jussen og på fritida. Hun har holdt foredrag for Politidirektoratet og Justisdepartementet om sine erfaringer.

FIKK VOLDSALARM OG NYTT NAVN: Voldsalarmen kan redde liv, men inntil vi får mobile satellittalarmer lever vi nesten et fengselsliv i hjemmet, sier Christin Jørstad (32).