Nesten som i 1991

SV og Sp fikk til sammen over 20 prosents oppslutning i valget. Over 100000 er arbeidsledige. Og neste EU-kamp er like rundt hjørnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR KONGEN

erklærer åpningen av en ny stortingssesjon torsdag, er tilsynelatende alt som før. Den samme stortingspresidenten vil møte de samme representantene fordelt på like store partigrupper som dem han ønsket god sommer i juni. En heftig valgkamp har dreid seg om hvem som skal sitte i landets kommunestyrer og fylkesting. Først om to år skal velgerne sette sammen et nytt storting, som igjen kan gi grunnlag for en ny regjering.

MEN HVA SKJER

om to år? I 2005? Det er ingen gitt å vite. Derfor kan det være interessant å se på den nære historie og lete etter parallelle trekk. SVs sterke framgang og faktiske resultat ved kommune- og fylkestingsvalget denne gangen er en slik parallell. Ved fylkestingsvalget i 1991 hadde SV en formidabel framgang i forhold til valget fire år før, på hele 6,5 prosentpoeng og endte på 12,2 prosent. I år gikk SV også sterkt fram, med 4,5 prosentpoeng til 13 prosent. Senterpartiets framgang er en annen parallell. I 1991 gikk partiet fram 5,5 prosentpoeng til 12 prosent, mens det i år hadde en framgang på 2,4 prosentpoeng til 8. Og fram mot 1993 skapte Sp drømmen om Annerledeslandet, som 16,8 prosent trodde på.

I 1991

var denne framgangen for nei-partiene mer enn et forvarsel om en EU-kamp. Den var allerede i gang, og hadde preget hele 1991 etter at Anne Enger Lahnstein høsten før brøt ut av Syse-regjeringen og overlot regjeringsansvaret til Gro Harlem Brundtland. Brundtland gikk straks i gang med å skaffe Norge en EØS-avtale, med et klart mål om fullt EU-medlemskap så raskt som mulig. Det forsterket interessemotsetninger mellom sentrum og periferi, mellom elite og grasrot. SV fikk økt tilslutning av velgere i Nord-Norge og distriktene.

I 2003

er valgresultatet bare et mulig forvarsel om en forestående EU-kamp. Den har ikke kommet skikkelig i gang. Men EU-utvidelsen med ti nye land gjør det mer enn sannsynlig at stortingsvalget om to år blir et EU-valg. Ap-leder Jens Stoltenberg har sågar uttrykt ønske om at det blir det. Han har aldri lagt skjul på sin klare ja-holdning, men kan også ha gjort seg noen strategiske vurderinger om at EU-saken kan bli saken Ap mangler for å få økt tilslutning. Velgere og partier som er skeptiske til norsk EU-medlemskap har selvsagt merket seg dette. Og det kan være konturene av det vi ser i resultatene av årets kommune- og fylkestingsvalg.

DET ER OGSÅ

åpenbart at økonomisk lavkonjunktur har spilt inn i begge valgkamper. Arbeidsledigheten er og var høy. For tolv år siden ble ansvaret for dette i større grad lagt på politikerne. Nå er det markedet som har skylda. I den grad økonomien betyr noe for partivalget, vil SV og Sp i opposisjon tjene på dårlige tider, mens regjeringspartier vil tape. Ap, som hadde regjeringsmakta i 1999, fikk bare 30,4 prosents oppslutning og gikk tilbake med 5,5 prosentpoeng ved valget i 1991 i forhold til valget fire år før. Da renta ble halvert og sysselsettingen økte i 1993, gikk Ap fram til de berømmelige 36,9 prosentene etter å ha hatt meningsmålinger under 25 prosent tidligere samme år.

MEN MYE ER NYTT

under solen. Carl I. Hagen herjet riktignok også i 1991 med resten av partilederne, men fikk bare 7 prosent av stemmene ved fylkestingsvalget. Frp falt kraftig fra valget fire år før (12,3) og fra stortingsvalget i 1989 (13). Ved årets valg gikk Frp fram med 4,5 prosent og fikk sin beste oppslutning noensinne. Det er vanskelig å forklare med en forestående EU-kamp og en lavkonjunktur. Partiet har inntil videre valgt å ikke mene noe om EU, og har ennå ikke maktet å etablere seg som de arbeidsløses fremste forsvarer.

NYTT ER OGSÅ

SVs velgergrunnlag. I 1991 fikk det adhoc-tilslutning i Nord-Norge og i distriktene. Nå er SV størst i byene, med blant annet 20 prosent i Oslo. Flere målinger har dessuten vist at halvparten av SVs nye skare er EU-tilhengere. Det kan bety at partiet ikke mister framgangen like raskt som det gjorde sist EU-kampen hardnet til i 1993. Senterpartiets potensial er neppe like stort som før. Men dersom det går mot et nytt EU-slag, vil det trolig bytte plass med KrF som det største sentrumspartiet på Stortinget. Og Ap kan i det minste håpe på å bli det ledende ja-partiet og få en gevinst av det.