Netanyahus «frieri»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR EN DEL ÅR TILBAKE skulle den israelske høyrepolitikeren Benjamin Netanyahu holde foredrag på Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI. Mange av Norges fremste forskere, Midtøsten-kjennere og journalister var møtt fram. Skuffelsen var stor da Netanyahu åpnet foredraget med å dra ned et kart som viste lille Israel omgitt av store fiendtlige arabiske nabostater. Mange av oss som satt i salen, følte at han behandlet oss som en flokk skoleelever. Dette var ikke et foredrag som hørte hjemme i en akademisk forsamling.

Jeg kom til å tenke på NUPI-foredraget da jeg hørte hva Netanyahu hadde fortalt det israelske folk og resten av verden søndag. Hvor naive tror den israelske statsministeren at hans tilhørere er?

«Netanyahu godtar tostatsløsning», het det i meldinger som ble lekket til media rett før den israelske statsministeren gikk på talerstolen. For dem som håpet at Netanyahu nå virkelig hadde snudd i spørsmålet om opprettelsen av en palestinsk stat, ble resten av kvelden en nedtur.

FOR NETANYAHU STILTE ultimate krav. For det første skal en slik stat være demilitarisert, noe som også må godtas av det internasjonale samfunnet. Hva menes så med demilitarisering? Palestinerne skal ikke få ha noen hær, det er helt klart. Men hva med den palestinske politistyrken, skal politifolk få bære våpen? Hvilken partner går til forhandlingsbordet fullstendig avkledd? Svaret på det spørsmålet vet nok Netanyahu selv.

Men krav nummer to er kanskje enda mer alvorlig. En palestinsk stat – demilitarisert altså – vil bare bli opprettet dersom palestinerne aksepterer Israel som «jødenes nasjonalstat». Hva betyr det? Jo at de nesten 1,5 millioner palestinere som bor i Israel, aksepterer at deres arabiske identitet vil være verdiløs. Denne identiteten er ikke mye verdt fra før av, men å godta et slikt krav kan i verste fall bety kollektivt kulturelt og etnisk selvmord. Trolig vet nok Netanyahu dette også. Når krav nummer tre, at israelerne får hele Jerusalem som sin hovedstad, også er totalt uakseptabelt for palestinerne, kan vi slå fast at Netanyahus tale knapt er verdt papiret den var skrevet på.

TROLIG VAR TALEN mer rettet mot USAs president Barack Obama enn mot den israelske befolkningen. Obama krever at Israel stanser byggingen av ulovlige boliger på den okkuperte Vestbredden. Det var ingen slike innrømmelser i Netanyahus tale, tvert om gjorde den israelske statsministeren det klart at de israelske bosettingene skal utvides – fordi de som bor der «må få leve». Kanskje prøver Netanyahu å teste Obama. Nå har han jo sagt ja til en slags palestinsk stat og kommet USA i møte.

–Et viktig skritt framover, var kommentaren fra Det hvite hus etter Netanyahus tale. Om Obama tror han nå får liv i den steindøde fredsprosessen, er en annen sak. Det som blir interessant, er den amerikanske presidentens neste skritt. Det er nå han må vise verden at han virkelig tenker nytt. Det gjør i hvert fall ikke Netanyahu.

–Netanyahus uttalelser har torpedert alle initiativer, sier Nabil Abu Rdainah som er talsmann for den Fatah-dominerte palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden i en drepende kommentar til talen. Israelere på den ultranasjonalistiske fløyen er like hard i sin kritikk, men med motsatt utgangspunkt; at Netanyahu er for ettergivende. Nå betyr neppe den kritikken så mye. Flere jødiske nybyggere uttalte seg også positivt om talen, og det betyr i klartekst at de ikke frykter for framtida. De kan stole på Benjamin Netanyahu.

SØNDAGENS TALE brakte altså ikke freden noe nærmere. Fremdeles er også palestinerne like splittet som før. Fatah har kontroll over Vestbredden, islamistene i Hamas styrer Gaza. Endeløse forhandlinger i Egypt om en samlingsregjering fører ikke fram. Vel kan Fatah og Hamas være enige om at Netanyahus tale ikke representerer noe nytt, men der stanser også enigheten.

Det er snart 16 år siden israelerne og palestinerne undertegnet den såkalte Oslo-avtalen. Når man hørte på Netanyahus tale søndag, skulle man tro den ble holdt 16 dager etter at avtalen så dagens lys. Freden i Midtøsten kommer ikke akkurat med stormskritt.

OG KANSKJE BØR OBAMA og andre vestlige ledere være mer opptatt av forholdene på bakken på okkupert palestinsk jord enn

av hva den israelske statsministeren kan tilby sine palestinske naboer. I går kom en rapport fra Redd Barna som slo fast at over 300 000 palestinere står i fare for å få husene sine ødelagt av israelske soldater. Hver dag blir gjennomsnittlig tre palestinske hus revet eller sprengt i lufta. Slik praksis er vanlig for å straffe familiene til selvmordsbombere og andre palestinere som blir oppfattet som terrorister, men mange har også mistet hjemmene sine fordi israelske myndigheter mener at husene deres er ulovlig satt opp. Dette siste er en praksis israelerne ikke minst bruker i Øst-Jerusalem for å kvitte seg med palestinere som bor der.