Nettdemokratiet

Vi kan bytte underverker. Men ikke folk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange nikket fornøyd til hvilke ”underverker” som ble kåret til verdens sju største da vi fikk det presentert i nyhetene i helga. We’ve been there and done that. Den kinesiske mur, Taj Mahal i India, Colosseum i Roma. Chichén Itzá I Mexico, Kristus-statuen i Rio de Janeiro etc. Særlig turistmyndighetene i landene som huser vinnerne var begeistret. Andre var skuffet over at “deres” underverker ikke var med, enten de har nasjonal kulturell eiendomsrett eller et personlig forhold til stedene. De kan utvilsomt ha hatt glede over selve konkurransen, før resultatet var klart, og kandidatrollen ga økt interesse og omtale. Nå avskriver de hele konkurransen som verdiløs. Også de som mener å ha en viss kompetanse i kulturhistorie rister på hodet. Selv om 100 millioner mennesker fra hele verden deltok i den største globale kåring noensinne.

Slike kåringer er kultur- og turistnæringens populistvariant. Man roper i skogen (med atskillige velplasserte millioner kroner i forhåndsreklame) og får svar av et ikke representativt utvalg av befolkningen lokalt, nasjonalt og globalt.

Her hjemme hadde vi forsommerens kanondebatt om de ”beste” bøkene gjennom tidene i norsk litteratur i forbindelse med litteraturfestivalen på Lillehammer.

Vi har årlige nederlag i Melodi Grand Prix som etter hvert kan forklares med hvordan uhyrlige befolkningsmasser i tidligere østeuropeiske republikker stemmer sine inn, og våre ut.

Vi har i høst-vinter-vår-sesongen ukentlige Holmgang-avstemninger i TV2, som aldri viser det samme som andre meningsmålinger og slett ikke gir uttrykk for det ansvarlige politikere måtte mene om det aktuelle avstemningstema.

Vi har Idol, barnas Grand-Prix, diverse reality-serier med utstemminger og kåringer. Den ansiktsløse mengden av tastere som avgjør utfallet er bestemt og nådeløs.

Felles for avstemninger på sms og nett er at flertallet av deltakerne har en annen smak eller mening enn de juryer eller representanter som i andre sammenhenger er satt til, eller valgt til, å mene noe på våre vegne. De utfordrer folkevalgt eller kunnskapsbasert autoritet.

Spørsmålet er om de undergraver systemene som vårt samfunn og kulturliv er bygget opp rundt og dermed de etablerte elitene. Og – i så fall – hvor galt er det?

Teknologien åpner nå et hav av muligheter til å spørre og få svar fra folket. Det utnyttes selvsagt begjærlig av kommersielle krefter. Tv-kanaler og aviser vil knytte flest mulig seere og lesere til seg. Teleselskaper tjener penger på trafikken til og fra. Stedene, bøkene, platene, politikerne og turistmålene får gratis reklame. Folket lar seg underholde ved å følge med og delta i en konkurranse som fenger.

Massedeltakelsen blir i sitt vesen et opprør mot smaksdommere og formyndere av enhver art. Men den bygger også på ideologien om den suverene konsument, som igjen forutsetter at han/hun ikke er forført og forledet, og at summen av enkeltmenneskers valg er det riktige og det beste.

Uansett hvor useriøse slike avstemninger, kåringer og valg fortoner seg, er de også viktige former for fellesskap.

Professor Tor Bjørklund minner meg om en vesentlig realitet når det gjelder folket i rollen som overdommer.

Folket kan ikke avsettes og ikke stilles til ansvar.

Vi kan bytte representanter og underverker. Men ikke folk.