Nettvalgets kval

Det er tvilsomt at nettvalg vil ha vesentlig innvirkning på valgdeltakelsen i norske stortings- og kommunevalg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I begynnelsen av mars, da arbeids- og administrasjonsstatsråd Kosmo fikk overrakt utredningen «Uten penn og blekk», benyttet han anledningen til å mene at Norge bør satse på valg over Internett når vi er sikre på at det vil fungere på en forsvarlig måte. Hva statsråden mener er forsvarlig måte, vet jeg ikke. Jeg vil imidlertid peke på noen faktorer som tilsier at stortings- og kommunevalg over Internett er et langt fra enkelt tema, og at det ikke på noen måte kan reduseres til kun tekniske spørsmål, selv om de er vanskelige nok i seg selv.

Politikere i de fleste leire kan synes å ha et påtrengende behov for å fremstå som moderne. De snakker seg varme om den nye tids muligheter og vifter med disketter, cd-rom og annet. Internett er vanskeligere å vifte med, men omtales til gjengjeld i nærmest euforiske vendinger. De later til å ha mindre forståelse for begrensningene og de mulige implikasjonene. I hvert fall før de får tenkt seg om. Det er i så måte tankevekkende at de mer tilbakeholdne røstene tilhører representanter for it-bransjen selv, som Jan Dagfinn Midtun (Dagbladet 6.6.). Han viser bl.a. til The Economist, der det refereres en undersøkelse som viser at kun (min uth.) halvparten av europeiske folkevalgte synes det er fornuftig å innføre elektroniske valg nå. Det må sies å være forbløffende at såpass mange av dem synes dette er fornuftig, da de knapt kan ha hatt anledning til å sette seg inn i hva det innebærer. Eller kanskje nettopp derfor?

I forbindelse med nettvalg fremheves gjerne den over tid synkende valgdeltakelsen som et argument for å innføre ordningen, å «styrke demokratiets legitimitet» og å «trekke flere med i den demokratiske prosessen» er momenter her. Jeg stiller meg tvilende til at nettvalg vil ha vesentlig innvirkning på valgdeltakelsen i norske stortings- og kommunevalg, og om så likevel skulle være tilfelle, at det bidrar til at demokratiets legitimitet virkelig styrkes.

For det første har forsøk vist at bedret tilgjengelighet (på «gamlemåten») har minimal innvirkning på deltakelsen, bortsett fra der tilgjengeligheten i utgangspunktet var svært dårlig. Det er da heller ikke senket tilgjengelighet som har medført lavere valgdeltakelse de senere år. Fjorårets primærvalg for Demokratene i Arizona trekkes gjerne frem av nettvalgets tilhengere som et eksempel på dets fortreffelighet, ettersom deltakelsen ble nær syvdoblet i forhold til forrige gang (1996). Overføringsverdien av primærvalgets enorme oppslutningsvekst må imidlertid sees i lys av noen forhold: 1) I 1996 var primærvalget bortimot totalt uinteressant, ettersom det var gitt at den sittende presidenten, Clinton, skulle bli Demokratenes kandidat. 2) Oppslutningen steg fra minimale 1,5% av de stemmeberettigede til 10,2%; hjemmesitterandelen sank fra 98,5% til 89,8%, dvs. med 8,8%. En tilsvarende senkning av hjemmesitterandelen ved siste stortingsvalg ville brakt den fra 21,7% til 19,8%. 3) Bare 41% av velgerne stemte utenfor et valglokale. Omlag halvparten av økningen i deltakelsen besto dermed i (relativt) stort oppmøte i valglokalene, og kan altså ikke tilskrives muligheten til å stemme annetsteds.

At vesentlig flere vil trekkes med i den demokratiske prosessen som følge av nettvalg er altså ganske tvilsomt. Hvis høyere valgdeltakelse skal oppnås, er nok andre midler mer virksomme: Mye tyder på at velgernes engasjement i politikken har langt større innvirkning på deltakelsen. EU-avstemningen står som ett eksempel på dette.

For det andre er det ikke nødvendigvis noen positiv sammenheng mellom valgdeltakelse og demokratiets legitimitet. Selv om tilliten til politikerne kan være lavere enn tidligere, er oppslutningen om demokratiet som styreform høy, og stabil. Like mye som lav valgdeltakelse kan tolkes som konsekvens av manglende legitimitet, kan det tolkes som utslag av tilfredshet og et lavt konfliktnivå, og like mye som høy deltakelse kan ansees som uttrykk for tiltro til demokratiet, kan det være et symptom på misnøye og et høyt generelt konfliktnivå i samfunnet, foruten mistro til demokratiet, jf. 1933-valget i Tyskland.

Hvis det forholder seg slik at det ikke er manglende tilgjengelighet som avholder folk fra å stemme, men rett og slett manglende engasjement, kan man spørre seg hva en eventuell økning i valgdeltakelsen ved nettvalg vil bygge på. Rapporter fra primærvalget i Arizona kan tyde på at teknisk fascinasjon spilte en vesentlig rolle der. Det er i så fall et dårlig grunnlag for å avgi stemme, og en slik kunstig oppjekking av valgdeltakelsen kan uansett ikke sies å styrke demokratiets legitimitet, like lite som stemmeplikt, skattefradrag eller andre fikse grep for å øke deltakelsen kan det. Effekten vil også være midlertidig.

Når det gjelder spørsmålet om nettvalg kan gjennomføres på en forsvarlig måte, reiser det seg atskillige problemer, av både teknisk og prinsipiell natur. Til felles har de at de må løses på en måte som gjør at det overhodet ikke kan reises tvil om valgets resultat og legitimitet.

Et grunnleggende problem knytter seg til hvordan velgerens anonymitet skal sikres. Det særskilte problemet i forhold til nettvalg er at velgeren skal være både fullstendig anonym mht. hva hun stemmer på, men på den annen side identifisert, for å sikre at hun ikke stemmer flere ganger og at rett velger avgir stemmen. En løsning på problemet bør ikke kun være slik at personinformasjon i praksis ikke knyttes til den enkelte stemme, men også slik at denne koplingen er umuliggjort. For å sikre den nødvendige tillit må løsningen også være åpen, slik at enhver med tilstrekkelig kunnskap kan etterprøve den. Jeg vet ikke om det finnes noen slik løsning som er praktisk anvendelig i den målestokk det er snakk om. Løsningen i Arizona tilfredsstilte verken identifiserings- eller anonymitetskravet; andres stemmerett kunne brukes, og anonymiseringen var av flere grunner tvilsom. Den nåværende prosedyren for stemmeavlegging ikke kun tilbyr, men nærmest påbyr anonymitet. Velgeren har i liten grad anledning til å dokumentere sitt valg overfor andre, om hun så skulle ønske det. Dette gir velgeren stor motstandsdyktighet mot press, f.eks. fra ektefelle eller arbeidsgiver, mht. stemmingen, og begrenser muligheten for kjøp og salg av stemmer. Denne beskyttelsen forsvinner når «valglokalet» er den enkeltes stue eller arbeidsplass, eller puben på hjørnet, og problemet har ingen enkel løsning.

Någjeldende valglov uttrykker et ideal om at velgerens beslutning bør være gjennomtenkt, ikke et utslag av mer eller mindre plutselige innfall. Dette fremgår av bestemmelser bl.a. om velgerens tilstand; hun skal ikke «lide av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet», og om forholdene i og omkring valglokalet; valgagitasjon er ikke tillatt der. Nettvalg umuliggjør kontroll med disse forholdene, ingen kan vite om velgeren er snyden eller blir utsatt for utilbørlig påvirkning. Hvis stemmeavleggingen utføres i en fei mellom Per Ståle Lønning-tv og bleieskift, øker vel også faren for at den ikke er så gjennomtenkt som den burde, og valghandlingen kan bli utsatt for en trivialisering som ikke er den verdig.

Et nettvalg i full skala stiller også svært store krav til teknologien, ikke minst fordi de feil som oppstår gjerne vil ramme et stort antall velgere/stemmer, og muligvis er uopprettelige. Absolutt sikkerhet mot manipulering og sabotasje, og strenge krav til driftssikkerhet på alle plan, herunder sikkerhet mot overbelastning av systemet - opptil 250 transaksjoner per sekund må påregnes - er kun et utgangspunkt.

Spørsmålet om nettvalg er likevel mer et spørsmål om hvilket demokrati vi vil ha, enn et spørsmål om hvordan det kan gjennomføres. Gjennom muligheten til en langt enklere spredning av politisk informasjon og kommunikasjon mellom borgere og politisk forvaltning kan Internett bidra til å styrke demokratiet, og først og fremst på denne måten tror jeg Internett kan styrke velgernes engasjement og dermed kanskje øke valgdeltakelsen. Det kan imidlertid være flere grunner til å begrense bruken under selve valget.